Vestlandsutstillingen er ei årleg utstilling sidan 1922 med verk av kunstnarar som har tilknytting til Vestlandet. Utstillinga skal vise fram samtidskunst av høg kvalitet som speglar den vestlandske kunstscena slik den føregår i lokale, nasjonale og internasjonale kontekstar ut mot resten av landet.

Under arbeidet med å velge ut kunstnere til VU26 ble det fort tydelig for meg at dette kunne bli til noe veldig bra. Mange sterke arbeider og tydelige kunstnerskap stakk seg frem i bunken med søknader. Kanskje vekker ordet Vestlandet, for mange, noen velkjente assosiasjoner som fjell og fjorder, skog og mark, rosemaling og fjøs, også videre, men det er faktisk veldig lite som er trygt eller tradisjonelt med disse kunstnerskapene som presenteres i årets utgave. Her er det store visjoner, nye tanker, tydelige linjer, tilsynelatende fryktløse kunstnerskap som krever sin plass uten å be om tillatelse, eller tilgivelse. Det er disse som former VU26. De spør ikke om din oppmerksomhet, du klarer rett og slett ikke å la være å glo.

Medvirkende kunstnere: Annette Kierulf, Arna Kristine Lund-Johnsen, Per Tore Barmen, Monica Flakk Nordang, Oda Tungodden, Elise Kielland, Samuel Brzeski, Jorunn Myklebust Syversen, Loulou Buxbom, Natalie Price Hafslund, Ann Edvartsen Hay, Sigrid Lerche, Tobias Kvendseth, Astrid McGarrighan, Andreas Olsen, Øystein Fjeldbo/Joel Hynsjö

-       Kurator Karl Edvin Endresen

Vestlandsutstillingen er støtta av Vestland Fylkeskommune, Rogaland Fylkeskommune og Møre og Romsdal Fylkeskommune.

Bilde: Annette Kierulf Foto: Haugaland Museet

Tobias Liljedahl & Anton Benois

Ingenmannsland

Black Box

Med utgangspunkt i den norsk-russiske grensen undersøker Tobias Liljedahl og Anton Benois hvordan stillferdige landskap lades med politisk makt og nasjonal identitet.

Filmen Ingenmannsland er et drømsk portrett av et folketomt grenseland. Her opptrer riksgrensestolpene som filmens hovedpersoner, mens en drone kretser rundt dem som en krysning av et overvåkningskamera og en territoriell provokasjon. Filmen beveger seg mellom dokumentasjon og iscenesettelse, og spør hva som skjer når grensen mellom det virkelige og det konstruerte begynner å glippe.

Ingenmannsland stiller spørsmål ved hvordan markører vi tidligere avfeide som mindre viktige, brått kan definere både identiteter, landskap og global storpolitikk. 

Tobias Liljedahl (f. 1988) er fra Göteborg i Sverige og bor og arbeider i Trondheim, der han også er utdannet ved Kunstakademiet. Han arbeider med kamerabaserte uttrykk, men også skulptur og installasjon.

Anton Benois (f. 1979, Sovjetunionen) bor og arbeider i Oslo. Han er utdannet vet Kunstakademiet i Trondheim. Han arbeider med film, installasjon, publikasjon, performance og skulptur, ofte med utgangspunkt i funne og rekonstruerte bilder, objekter og historisk materiale.

Nina Malterud

Glasurhistorier

25. august - 01. november 2026

Malterud arbeider med leirgods, med referanser til historiske former innen keramikk, som fliser og fat, og med fokus mer på uttrykk enn på funksjon. I de senere årene har hun i større grad utnyttet de maleriske mulighetene som glasur og leire har, og inkluderer uventede virkninger fra flere runder med brenning. Slik kan verkene reformuleres utallige ganger.

reparere

revidere

bearbeide

restaurere

returnere

fornye

gjenta

reversere

reformulere

reformere

For noen år siden sølte jeg noe glasur på arbeidsbordet og plasserte tilfeldigvis et flatbunnet kar oppå den våte flekken. Da karet ble fjernet, så jeg at det oppsto et intrikat mønster i glasuren. Jeg prøvde å etterligne prosessen, og det ble til en serie keramiske fliser med tittelen 'Glasurhistorier'. Denne overskriften viste seg etter hvert å angå hele mitt keramiske prosjekt i de senere årene.

            - Nina Malterud

Flere lag glasur gjennom flere brenninger er blitt en ny form for rytmisk prosess. Første lag med glasur er å betrakte som en slags grunning. Nye lag synker kanskje inn i det foregående og virker sammen på mer og mindre forutsigbare måter. Slik får hun enkle ferdigglasurer til å framstå mer komplisert og by på andre kvaliteter enn feilfri perfeksjon, og lar ovnen frambringe overflater som virker kokte, boblete, krympete, krakelerte og med overraskende tegninger. Hun begynner med tørr tynn leire oppå glasuren - feil rekkefølge, ifølge lærebøkene.     

Nina Malterud arbeider i serier og setter rammer for hver serie, utvikler en form og utvalgte redskaper og glasurer, og lar den elektriske ovnen gjøre sitt opp til 1060 grader. Slik får jeg materialene til å tegne for meg, sier hun. Presisjon og kontroll er ikke lagt vekk, men plassert flere steder i prosessen.

Gjennom prosessene iscenesettes omsorg for og ivaretakelse i flere runder. Resultatet er ikke ferdig i første omgang. Alt får nye sjanser, alt skal forsøksvis bli arbeidet fram til noe bedre. Underlighet og inderlighet, intimitet og intensitet. Først etter kanskje ti runder i ovnen kan tingen enten selv gi opp – sprekke i brenningen – eller Nina gir dem opp. Mange er blitt stående i hyllene i årevis og vente på nye muligheter.

Nina Malterud (f. 1951) har arbeidet som kunstner siden 1975, i Oslo og senere i Bergen. Hun er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo 1971-74. Fra 1994 var hun professor i keramikk ved Kunsthøgskolen i Bergen og 2002-2010 rektor samme sted. Senere har hun hatt diverse oppdrag som seniorrådgiver, særlig om kunstnerisk utviklingsarbeid og kunstnerisk ph.d., ved kunsthøgskolene i Bergen og Oslo og Fakultet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen.

Hun har stilt ut separat og kollektivt i femti år, og hadde i 2022 en omfattende separatutstilling på Kode i Bergen. Samme år ble hun tildelt Ulrik Hendriksens Ærespris fra Bildende Kunstneres Hjelpefond, og utnevnt til Ridder av 1. klasse av den Kongelige Norske St. Olavs Orden, for sin innsats i kunstutdanningen og sitt kunstneriske virke.

Åsil Bøthun

Villnistilstand (minnefragmenter)

25.august - 01.november 2026

«Sitter inne i veggen spiser revebjeller» (Endre Ruset) 

En sammenstilling av botanikk, folklore og kunnskapshistorie.

Flere hundre revebjeller står spredt i små grupper utover hele utstillingsrommet. En plante som bærer på en grunnleggende dobbelthet, den er både gift og medisin, mystikk og vitenskap. Utstillingen undersøker ambivalensen, og hvordan den har formet kulturelle forestillinger og historiske kunnskapspraksiser. Hver blomst er dekket av et tynt vokslag som gjør overflaten matt og dempet. Bearbeidelsen dreier planten fra botanisk representasjon mot rituell materialitet, hvor blomstene viser seg frem og unndrar seg på samme tid. Vokslaget fungerer som en membran, et grensesjikt, som berører medisinske transformasjoner og folketroens forestillinger om et slør mellom det synlige og det usynlige, vern og fare. De nesten usynlige, spindelvevlignende trådene mellom plantene antyder disse skjøre forbindelsene. Plantene er omsluttet av røtter som griper tak i betonggulvet, holder dem fast til grunnflaten. Rotsystemene kan gi assosiasjoner til blodårer eller underjordiske nettverk og antyder relasjoner mellom kropp, natur og materie.

I europeisk folketradisjon var urtekunnskap ofte knyttet til kvinner som jordmødre, healere og andre som opererte utenfor patriarkalske normer – en kunnskap som ble både verdsatt og mistenkeliggjort. Samtidig som planter ble brukt til helbredelse, fødselshjelp og smertelindring, ble kunnskapsbærerne ofte utsatt for sosial kontroll, demonisering og anklager om hekseri. Utstillingen peker på hvordan forestillinger om hekser både reflekterte og formet samfunnets syn på kvinnelig autonomi, kroppslig kompetanse og uavhengighet. I et feministisk perspektiv fremstår revebjellen derfor ikke bare som en botanisk art, men som en inngang til en lengre historie om kunnskapens kjønnede vilkår. I historisk medisinsk praksis, slik de dokumenteres i svartebøker og folkeminnesamlinger, beskrives måter å høste, bearbeide og anvende planter på som utfordrer dagens skille mellom naturvitenskapelig og kulturell forståelse. I utstillingen fungerer denne kunnskapshistorien som et bakteppe for samtidige spørsmål om hvordan kunnskap produseres, legitimeres og videreføres.

Utstillingen belyser forholdet mellom materialitet og fortelling, og om hvordan kunst kan operere i grenselandet mellom naturhistorisk dokumentasjon, mytologisk overlevering og sanselig erfaring. Utstillingen er dermed en undersøkelse av hvordan naturens objekter kan fungere som filtre for kulturelle forestillinger, og hvordan historisk kunnskap kan aktualiseres gjennom estetisk transformasjon. Den etablerer et rom der spørsmål om virkning, fare, ritual, autonomi og sansning ikke gir entydige svar, men synliggjør kompleksitet og ambivalens.

Den andre delen av utstillingen er gjengivelser av kommersielt produserte tapetfragmenter i gouache på papir. Verkene påpeker hvordan fare i form av forgiftning, har vært innlemmet i hjemmets interiør. Fragmentene er reproduksjoner av arsenikkholdige tapeter fra 1800-tallet og opptrer som spor av historiske interiører der naturens former er estetisk og ideologisk bearbeidet. Mange av periodens populære blomstermønstre inneholdt arsenikkbaserte pigmenter, og vitner om en historisk sammenfletting av dekorasjon, giftighet og dagligliv. På samme måte som revebjellen rommer potensialet for både helbredelse og skade, fremstår tapetfragmentene som vitnesbyrd om hvordan det vakre og det farlige ofte har vært uløselig knyttet sammen.

Den feministiske dimensjonen understrekes ytterligere gjennom hjemmet som historisk arena for omsorgsarbeid, kunnskapsoverføring og eksponering for skjulte former for risiko. Tapetfragmentene fremstår som arkeologiske rester av en kulturell orden der naturen ble temmet og omskapt til ornament. Slik etableres forbindelser mellom botanisk materiale og historiske interiører, mellom levende organismer og dekorative representasjoner. Fragmentene fungerer ikke som illustrasjoner av historien, men som konkrete levninger fra en kunnskapskultur der grensene mellom medisin, gift, estetikk og vitenskap var mindre tydelige enn i dag. Der revebjellen peker mot kroppens møte med naturens kjemi, peker arsenikktapetene mot hjemmets rolle som arena for de samme tvetydige forbindelsene mellom omsorg, kontroll og risiko.

Åsil Bøthun arbeider med skulptur, tegning, maleri og installasjon, med særlig interesse for hvordan skjøre materialer som papp og papir kan danne grunnlag for tredimensjonale uttrykk. Gjennom sin kunstneriske praksis undersøker hun spørsmål knyttet til kopiering, reproduksjon og sporbarhet, og hvordan verdihierarkier etableres, opprettholdes og utfordres gjennom hverdagslige objekter. Arbeidene hennes utforsker kollektive forestillinger om nær historie og hvordan materielle spor kan aktivere refleksjoner omkring kultur, identitet og erindring. Gjennom transformasjon og gjentakelse synliggjør hun forbindelser mellom det personlige og det samfunnsmessige, og mellom objektets materielle form og dets symbolske betydning.

Åsil Bøthun er professor og dekan ved Fakultet for Kunst, musikk og design, Universitetet i Bergen. Hun er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo, og har hatt en lang rekke utstillinger nasjonalt og internasjonalt. Hun er innkjøpt til samlingene i Nasjonalmuseet, KODE og Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, mottaker av en rekke stipender og utmerkelser, eksempelvis Høstutstillingens pris i 2013.

Utstillingen er støttet av Bergen kommune, Norsk kulturråd, Billedkunstnernes vederlagsfond og Universitetet i Bergen.