Daniela Bergschneider

I stayed here until it became something else

Springbrettpris-vinner

Kva skil verda frå henne sjølv? Kva får ho til å stikke seg ut, endrast – materie ein kan skilje frå anna materie? Det er ikkje tilfeldig at huda er kroppens største organ. Ei overflate strekt ut og over, dekkande over delane som utgjer ei form. Ulike taktile kvalitetar fylgjer former, gjev ei utside til ei innside – ein diplomatisk handling mellom det som ligg inni og det som ligg utanpå; eit ly og eit skjold.

I Daniela Bergschneider sine verk finn ein alltid små spor av forhandling: mellom rørsle og stilla, mellom utviding og innskrenking. Mellom former som kjennest kjende, men likevel framande – som eit vagt minne av noko ein ein gong kjende, eller eit forvarsel om noko som skal kome. Bergschneider lagar og repeterer små, modulære former i porselen som ho dekkjer med handfarga, semitransparent nylon og knyter saman til større einingar. Nokre gonger tek porselenet form som minner om små bein – tynne og lange, som små fugleskjelett, samla i reir av nylon. Andre gonger tek det form av strukturar som hintar til vekst, til noko som byggjer på seg sjølv, og leiker med måten vi oppfattar innside og utside på.

Utdrag frå tekst av Sara Kollstrøm Heilevang

"I stayed here until it became something else" er ein utstilling av Springbrettprisvinner Daniela Bergschneider.

Daniela Bergschneider utforsker forholdet mellom tekstiler og keramikk gjennom skulpturelle verk som ligner hybride organismer, som samtidig kan være som dyr, planter, antropomorfe og abstrakte. Bergschneider er interessert i former som motsetter seg tydelig klassifisering – former som føles både kjente og fremmede på samme tid.

Daniela Bergschneider (f. 1986, Tyskland) er basert i Bergen, hvor hun fullførte sin mastergrad i kunst ved Fakultet for kunst, musikk og design ved UiB i 2020. Hun har også studert ved University of Paderborn og University of Applied Sciences in Hamburg. Bergschneider har deltatt i gruppeutstillinger både nasjonalt og internasjonalt.

Utstillingsarkitekturen ble utviklet av Monika Jasiokova, SKALAVIND.
Utstillingen er støttet av Bergen kommune og Kulturdirektoratet. Takk til Abraham Odfjells Stiftelse for å ha mottatt Springbrettprisen 2024.

ENGLISH:

I stayed here until it became something else 

Daniela Bergschneider

Winner of Springbrettprisen

What separates the world from itself? What makes it stand out, become different—matter that’s distinguishable from other matter? It is no coincidence that the skin is the largest organ. Different tactile qualities follow shapes, providing an outside to an inside—a diplomatic action between what lies within and what lies without; a shelter and a shield.

In Daniela Bergschneider’s work, a solemn trace of negotiation can always be found: between movement and stillness, between expansion and contraction. Between shapes that feel familiar, yet somehow strange, like a vague memory of something once known, or a premonition of something yet to come. By making and repeating small, modular shapes in porcelain, Bergschneider covers them with hand-dyed, semi-transparent nylon, tying them into the fabric to construct larger forms. Sometimes the porcelain takes on shapes reminiscent of small bones—thin and elongated, like the skeletons of tiny birds, gathered and collected in nylon nests. Sometimes it assumes structures that hint at growth, at something unfolding, building, and attaching to itself; playing with our perception of what it means to be outside and inside.

Excerpt from text by Sara Kollstrøm Heilevang

"I stayed here until it became something else" is an exhibition by Daniela Bergschneider, winner of Springbrettprisen.

Daniela Bergschneider explores the relationship between textiles and ceramics through sculptural works that resemble hybrid organisms, simultaneously animal, plant, anthropomorphic, and abstract. Bergschneider is interested in forms that resist clear classification - shapes that feel both familiar and alien at the same time.

Daniela Bergschneider (b. 1986, Germany) is based in Bergen, where she completed her master’s degree in Fine Art at UiB’s Faculty of Art, Music and Design in 2020. She also studied at the University of Paderborn and the University of Applied Sciences in Hamburg. Bergschneider has participated in group exhibitions both nationally and internationally.

The exhibition architecture was developed by Monika Jasiokova, SKALAVIND @monikajasiokova

The exhibition is supported by Bergen Muncipality and Kulturdirektoratet. Thanks to the Abraham Odfjells Stiftelse for receiving the Springbrettprisen 2024.

Nina Grieg

Alignments

Ytre sal, Kunstgarasjen

Nina Grieg arbeider prosessorientert med maleri og skulptur innenfor et formalt rammeverk.

I spennet mellom maleri og skulptur etableres en undersøkelse i sjiktet mellom blikkets intellektuelle forståelse og den fysiske erfaringen. Arbeidene adresserer eksistensielle spørsmål ved å sammenstille menneskelige og naturlige strukturer og prosesser, med en vekting på det sansbare, materialitet og paradokser. 

Utstillingen Alignments tar utgangspunkt i avstøpninger av funksjonelle objekter, som vannrør, satt sammen i nye konstellasjoner med referanser til kroppslige dimensjoner og elementer. Samtidig kan arbeidene leses som forsøk på å oversette et malerisk, lagvis tankesett til skulpturell form.

Alignment betyr justering eller samsvar, og beskriver konseptet om å rette noe i forhold til noe annet for å oppnå ønsket posisjon eller harmoni. Gjennom maleriske og skulpturelle forenklinger, gester og handlinger, ser hun nærmere på hvordan sammenstillinger av materialer og funksjoner kan åpne for nye lesninger. Materialer får renne og kollapse av egenvekt, bøyes, knytes og forsteines. 

Nina Grieg (f.1972) bor og arbeider i Bergen. Grieg har MA fra Goldsmiths College i London og Diplom fra Kunsthøgskolen i Bergen, avd Vestlandets Kunstakademi, og har vist arbeider nasjonalt og internasjonalt.

Utstillingen er støttet av Billedkunstnernes Vederlagsfond og Kulturrådet.

Wisam Al-Samad

“Planets of Aurora”

Utstilling i ytre sal.

I 'Planets of Aurora' viser Wisam Al-Samad ett verk om består av 44 sfæriske skulpturer i varierende størrelser, arrangert som en sammenhengende konstellasjon som minner om et levende kosmisk system. Hver kule bærer et synonym for ordet kjærlighet, utført i arabisk kalligrafi, og knytter språkets indre struktur til ideen om universet som et helhetlig system der ingen elementer står isolert, men inngår i et nettverk av relasjoner og betydninger.

Al-Samad utforsker hvordan ord, former og materialer kan bære følelser, erfaringer og historie, og kjærlighet, språk og kulturell hukommelse står sentralt. Planets of Aurora ikke bare en samling skulpturer, men et helhetlig visuelt univers. Hver kule er et selvstendig uttrykk, men samtidig del av en større orden. Kunstneren reflekterer over kjærlighet som en samlende kraft, og over naturen som en kontinuerlig formende energi.

Kulens farger og form er ikke bare abstrakt, men en direkte referanse til jorden, til planeten, til steinen formet og polert av naturens krefter. Overflatene er ikke glatte eller geometrisk perfekte, men brutt opp, lagdelte og ujevne – en tydelig refleksjon av Norges ujevne og dramatiske landskap.

Den gjentatte gylne sirkelen representerer punktet i arabisk kalligrafi – det strukturelle elementet som avgjør bokstavens identitet og betydning. Uten punktet forstyrres meningen. Ved å forstørre dette punktet og gjøre det til en gyllen sirkel, blir det minste elementet et energisk sentrum. Det representerer begynnelse, opprinnelse og balanse – slik et lite himmellegeme kan påvirke et helt kosmisk system.

Wisam Al-Samad er keramiker basert i Norge.Han har sin utdanning fra Bagdad, Irak. I sitt kunstnerskap arbeider han primært med veggarbeider og skulpturelle installasjoner, hvor han bruker leire, høybrent steingods, luster og kalligrafiske elementer. Han har hatt separatutstillinger og deltatt i en rekke utstillinger og biennaler internasjonalt, blant annet Aveiro Ceramics Biennale i Portugal (2025), Mino International Ceramics Festival i Japan (2024) Kraft Bergen (2024) og Andenne Ceramics Biennale i Belgia (2015). Al-Samads verk er representert i offentlige rom og institusjoner, og han arbeider også aktivt med kunstprosjekter rettet mot barn, unge og eldre, med fokus på håndverk, deltakelse og fellesskap.

MARIUS DAHL

Ønsket adferd

Utstilling i indre sal.

I utstillingen 'Ønsket adferd' viser Marius Dahl nye arbeider i bronse og papp.

Bronseskulpturene tar form som små, hverdagslige scener. Situasjonene fremstår åpne og uavklarte, som øyeblikk revet ut av en større sammenheng. Det er spor av menneskelig tilstedeværelse i hvert scenario, og små forskyvninger bryter med det forventede, uten at det er mulig å peke på en årsak eller hensikt. Det som trer frem er ikke en fortelling om noe stort og dramatisk som har skjedd, men en form for uro uten tydelig adressat.

Skalaen trekker betrakteren nær, samtidig som avstanden opprettholdes, og det oppstår en følelse av å stå utenfor noe man egentlig er en del av. Materialet bærer med seg en historie og forventning om alvor, tyngde og betydning. Sammen med scenenes beskjedne karakter og skala, skaper det en stille spenning og kontrast; små, upåfallende situasjoner hentet fra en tørr og anonym hverdag, der verdighet gis uten at det finnes noe å feire.

Parallelt med bronsearbeidene vises to skulpturer i papp, basert på en detalj hentet fra én av bronseskulpturene. Formen er forstørret og trukket ut av sin opprinnelige skala, en struktur som ligner en veisperring, men nå uten reell virkning. Pappens forgjengelighet undergraver formens funksjon. Uten materialets letthet kunne disse objektene fremstått som påtrengende; i stedet mister de sin autoritet.

Marius Dahl (f.1969, Oslo) har en MA fra Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS)/Kunsthøgskolen i Oslo. Etter endt utdanning bodde og arbeidet han i ti år i Istanbul, Tyrkia. Arbeidene hans er vist nasjonalt og internasjonalt ved bla. Nasjonalmuseet – Arkitektur (Oslo), Spriten Kunsthall (Skien), Trafo Kunsthall (Asker), Viborg Kunsthal (Viborg), Maçka Sanat Galerisi (Istanbul) og han er innkjøpt av en rekke samlinger som Stavanger kommunes kunstsamling, Oslo kommunes kunstsamling, Trondheim kommunes kunstsamling og Det kongelige Norske Utenriksdepartement.
Dahl har undervist i kunst på høyskoler og universiteter, vært kunstkonsulent og kurator. Han er styreleder i BONO og har hatt en rekke verv i kunstnerorganisasjoner som Buskerud Bildende Kunstnere, Norsk Billedhoggerforening, Kunstnernes hus og Oslo kunstforening.

John, med tittel som hedrer kunstnerens far, er en film sentrert rundt en filminstallasjon med samme navn. Verket er utviklet i samarbeid med et arbeiderklasse-basert team av skuespillere og filmcrew, og utforsker de komplekse båndene mellom familie, sorg og de mangefasetterte lagene av sosial klasse. John stiller spørsmålet: Hvordan navigerer vi i rom som ikke er utformet for oss?

Filmen setter barndomsmalerier laget av Thomas’ avdøde far opp mot overdådige galleriinteriører og maleriske skildringer av perifere urbane landskap fra kunstnerens oppvekst. Disse flettes sømløst sammen med øyeblikk bak kulissene som synliggjør skuespillernes og filmteamets egen subjektivitet, samt arbeidet som ligger bak produksjonen av John. Filmen utfordrer ikke bare tradisjonelle kunstneriske normer, men inviterer også publikum til å konfrontere og reflektere over rommene og fortellingene som i stor grad forblir uadressert i kunstverdenen.

Titled in homage to the artist’s father, John is a moving image work centred around a film installation of the same name, collaborating with an all-working-class cast and crew to explore the intricate ties between family, grief and the multifaceted layers of social class. John raises the question: How do we navigate spaces not designed for us?

The film juxtaposes childhood paintings made by Thomas' late father with opulent gallery interiors and painterly images of peripheral urban landscapes of the artist's youth. These are seamlessly intertwined with behind-the-scenes moments that expose the subjectivity of the cast and crew themselves, and the work that has gone into the production of John. The film not only challenges traditional artistic norms but also invites audiences to confront and reflect upon the spaces and narratives that are often left uncharted in the art world.

Utstillingen Brudd kombinerer to kunstnerskap som over lang tid har kretset om ulike uttrykk og erfaringer. Andrea Gjestvangs fotografier og Anders Kjellesviks særtrykk har tilsynelatende forskjellige visuelle språk og utgangspunkt, men flettes sammen i en felles fortelling om fravær, omsorg og tilhørighet. Mens Gjestvang retter blikket utover, mot konsekvensene av krig og utrygghet, vender Kjellesvik blikket innover, mot det intime og eksistensielle – det som brytes, men også bærer.

Et brudd kan være et sår, en åpning, en overgang. Et skifte i livet, i kroppen, i verden.  Et skille mellom det ytre og det indre.

Gjestvangs fotografiske serie er basert på møter med kvinner i Ukraina – mødre, enker, søstre og døtre som bærer krigens tomrom i sine egne liv. Gjennom en direkte, men følsom dokumentarisk tilnærming undersøker hun hvordan tap og ansvar former hverdagen i en verden der mange menn sendes til fronten, mens kvinner kjemper for å holde sammen restene av et liv.

Kjellesvik arbeider med særtrykk. Arbeidene tar utgangspunkt i fotobasert materiale som bearbeides gjennom lag av pigment, trykk og manuelle inngrep. Prosessen kan speile en lengsel, oppløsning og det irreversible.

Møtet mellom de to perspektivene – det dokumentariske og det abstrakte, danner utstillingens kjerne. Utstillingen bringer sammen fotografi, maleri, grafikk og tekst i et rom der de personlige og de kollektive fortellingene speiler hverandre, og der nærhet ligger sentralt.

Brudd undersøker hvordan kunst kan romme både det individuelle og det kollektive, og hvordan personlige erfaringer kan speile større samfunnsmessige temaer. I spenningsfeltet mellom det poetiske og det politiske oppstår et felles språk for å nærme seg livets sårbarhet og menneskelig motstandskraft.

Med tillatelse fra kunsteren/ courtesy of the artist (Anders Kjellesvik)

Andrea Gjestvang (f.1981 Stange) jobber som uavhengig dokumentarfotograf  med langvarige prosjekter som undersøker kontemporære temaer. Prosjektene hennes har blitt presentert i magasiner som The New York Times, M Le Monde og Die Zeit. Hun har hatt en rekke utstillinger i museer og gallerier i Norge og internasjonalt, og gitt ut tre fotobøker.
Prosjektet og utstillingen er støttet av Fritt Ord, Norsk Fotografisk Fond, Panorama nyheter og tyske VG Bildkunst. 

 Anders Kjellesvik (f.1980 Stord) er utdannet fra Kunsthøgskolen i Bergen, Kunstakademiet i Helsinki og Det Kongelige Danske Kunstakademi i København. Kjellesvik har hatt stilt ut og gjennomført prosjekter ved blant annet Bergen Kunsthall, Haugesund Billedgalleri, Hordaland Kunstsenter, Palais de Tokyo, Sydney Biennalen 2008, Malmø Kunstmuseum og er representert av Galerie Michael Janssen, Berlin. Han har deltatt Skulpturbiennalen, Høstutstillingen, Vestlandsutstillingen og Norsk Tegnebiennale. Han har også gjennomført en rekke offentlige kunstprosjekter, og er innkjøpt av flere samlinger.
Kjellesvik har mottatt prosjektstøtte fra Billedkunstnernes Vederlagsfond (BKV) og Norske Grafikeres Fond.

Med referanser til både antikke og nåtidens bildesystemer, fra kosmologisk geometri til digital optikk, mikroskoper og teleskoper, reflekterer utstillingen Oculus over hvordan vår forståelse av universet formidles gjennom teknologisk forvrengning. Utstillingen binder sammen fortid og fremtid, det kosmiske og det mikroskopiske, og undersøker hvordan måter å se på formes, fragmenteres og transformeres på tvers av tid og skala.
Glasslinser, skulpturer i stål og tre, lys, trykk og fotografi settes sammen for å utforske forvrengt syn som både en materiell og konseptuell tilstand. Sekskantede glasslinser, inspirert av romteleskoper og insekters øyne, skaper unike optiske avvik og fungerer som modulære elementer i skulpturelle undersøkelser av lys. Tre frittstående oculi i stål, belyst av lysbildefremvisere, fungerer som visningsportaler og kaster bevegelige skygger av fragmenterte galakser inn i rommet.

Adwans praksis tar ofte utgangspunkt i ulike geografiske kontekster og personlige erfaringer, og vever sammen fortellinger som deles gjennom en kombinasjon av poesi, fiksjon og dokumentar. Oversettelse og språk fungerer ofte som sentrale elementer i arbeidet hennes, og former hvordan mening skapes og forskyves.

Nora Adwan er en irsk-palestinsk kunstner som bor og arbeider i Bergen. Adwan har en MFA fra Kunst- og designhøgskolen i Bergen og har studert ved Home Workspace Program ved Ashkal Alwan i Beirut samt ved Kingston University i London. Arbeidene hennes har vært vist ved Sydney Biennial, UKS (Oslo), Astrup Fearnley Museet (Oslo), SAVVY Contemporary (Berlin), e-flux Video Platform, Lydgalleriet (Bergen) og Hordaland Kunstsenter (Bergen).

Referencing ancient and contemporary imaging systems, from cosmological geometry to digital optics, microscopes and telescopes, the exhibition Oculus reflects on how our understanding of the universe is mediated through technological distortion. Binding past and future, the cosmic and the microscopic, the exhibition uses glass lenses, steel and wood sculptures, lights, prints and photography to explore distorted ways of seeing across time and scale.
Hexagonal glass lenses inspired by space telescopes and insect eyes, produce unique optical distortions and act as modular elements for sculptural explorations of light. Three floor-standing steel oculi, illuminated by slide projectors, function as viewing portals, casting shifting shadows of fragmented galaxies into the space. 

Adwan´s work often draws on different geographical contexts and personal experiences, weaving narratives that are conveyed through a combination of poetry, fiction and documentary, where translation and the shift in languages are often used as central elements.

Nora Adwan is an Irish-Palestinian artist who lives and works in Bergen. She holds an MFA from Bergen Academy of Art and Design and studied at the Home Workspace Program, Ashkal Alwan in Beirut and Kingston University, London. Her works have been shown at Sydney Biennial, UKS, (Oslo), Astrup Fearnley Museet (Oslo), SAVVY Contemporary (Berlin), e-flux Video Platform, Lydgalleriet (Bergen), Hordaland Kunstsenter (Bergen).

ANTAKELSER

14.november - 21. desember 2025

Aggi Folgerø Johannessen, Anne Tveit Knutsen, Annette Kierulf, Arne Ingvaldsen, Arne Rygg, Aud Bækkelund, Aud Marit Skarrebo Holmen, Birgit Eide, Caroline Margrethe Kierulf, Elke Karnik, Harald Tørresen, Hedvig S Thorkildsen, Inga S Søreide, Judy Sirks Vevle, Karen Helga Maurstig, Kari Hjertholm, Kari Aasen, Karina Herteig, Kristina Austi, Kurt Johannessen, Laura Gaiger, Lillian Presthus, LisBeth Sjøvoll, Marianne Berg, Nina Bang Larsen, Reinhard Haverkamp, Sara-Marie McGarrigan, Signe Halle, Silje Solvi, Simone Hooymans, Tone Andersen, Tone Saastad, Torild Stray, Torill Nøst, Trine Lise Nedreaas, Trudi Jaeger, Turid Haye, Wim van den Toorn

Kurator: Monica Takvam

Ytre sal, indre sal og Black Box
Kunstgarasjen presenterer årets medlemsutstilling som fyller hele lokalet!
Kunstgarasjen har over 130 medlemmer. Medlemmene kan søke deltakelse i medlemsutstillingen, som er juryert og kuratert av Monica Takvam. Tittelen for utstillingen i år er ANTAKELSER og utstillingen viser over 40 verk av 38 kunstnere. Verkene som er valgt ut bidrar med styrke til det overordnede temaet, og skaper nye perspektiv og nyanser til ettertanke, og viser noe av det beste fra medlemmene våre idag. Det er gjerne verk som setter spørsmålstegn ved sannhet, som synliggjør noe fra en annen vinkel, som forteller oss en historie av fiksjon og fantasi eller personlig erfaring, og hvor antakelsene kan bli sentrale i det å oppleve kunsten.

Antakelser er syn, sanser og persepsjon. Fortolkninger. Vi oppfatter, oversetter og agerer basert på antakelser. Antakelser er nødvendig for at hjernen skal forstå omgivelsene, for hvordan vi forholder oss til virkeligheten. Slik som antakelser og fortolkninger skaper vår trygghet, individuelle tanker, følelser, opplevelser og oppfatninger - fortellinger - som vi forteller oss selv, eller som noen forteller mange andre, er det også antakelser som kan skape falske nyheter, konflikter, frykt og angst. Antakelse kan være å se på noe som vi tror er noe annet. En feilaktig antakelse kan være det som ødelegger.

ANTAKELSER er ikke en utstilling om bare ett tema, men om hva antakelser er og betyr, hva som skjer med sanser og hjerne når vi antar. ANTAKELSER handler om sannheter, ulike versjoner og fortolkninger, om perspektiver og verk som gjerne i tematikk, teknikk eller materiale konkret eller konseptuelt spiller på illusjoner eller ulike synsvinkler. Den viser verk som kanskje leker med hva vi egentlig ser på, og hva det betyr å se, å vite, å tro. Det handler om sanser og det å anta, noe jeg selv som både kunstner og kurator er opptatt av.           
            - Monica Takvam

Moderne Ruiner

Ruinen som modell

26. september - 2. november 2025

Indre sal, Kunstgarasjen

Gruppen Moderne Ruiner ble etablert i 2009 og består av tre kunstnere bosatt i Trondheim. De arbeider med foto, 3D-tegning og dataanimasjon, maleri og skulptur.

Moderne Ruiner er opptatt av de store endringene i våre nærmiljøer.  Endringer som skjer så raskt at vi knapt får med oss at ting blir borte. Motivene er ofte forlatte boliger og nedlagt industri som har tapt kampen mot utviklingen eller naturkreftene.

Modellen er fellesnevneren for gruppens arbeider enten det dreier seg om skulptur, relieff, animasjon eller installasjon. Alle utstillinger planlegges ved hjelp av digitale og fysiske modeller, og det har etter hvert blitt bygget opp et stort modellarkiv, som presenteres i utstillingen 'Ruinen som modell'.

Som regel vil 3D-tegninger og modeller av bygninger og gjenstander representere noe som ennå ikke er skapt. En arkitekt eller designer vil vise fram en idé; det som er tenkt at skal ta form i det virkelige rommet. Men her blir det som er ugjenkallelig forbi portrettert. Dette stiller spørsmål ved hva vi tar vare på, hva vi forkaster, og hvordan vi forholder oss til vår nære fortid.

Gruppen Moderne Ruiner består av Elisabeth Engen, Astrid Findreng og Grethe Britt Fredriksen. Gruppen har hatt 14 separatutstillinger og deltatt på Høstutstillingen, NKs årsutstilling og Trøndelagsutstillingen flere ganger. De er innkjøpt til Trondheim kommunes kunstsamling, Trondheim kunstmuseum, Nord- Trøndelag fylkesgalleri.

Utstillingen har fått støtte fra Kulturrådet og Billedkunstnernes Vederlagsfond BKV, Billedkunstnernes hjelpefond BKH og Kunstnersentrene i Norge KIN.

Adrian Bugge

Demolering

26. september - 2. november 2025

Ytre sal, Kunstgarasjen

Utstillingen 'Demolering' kombinerer Adrian Bugges undersøkelser av naturinngrep, byer og kulturminner. Mens Bugge i tidligere prosjekter ofte har tatt utgangspunkt i samfunnsaktuelle enkeltsaker (som f.eks. transformeringen av Oslo fra havneby til fjordby, rivingen av Y-blokka og nedbyggingen av norsk natur), er denne utstillingen en friere visuell utforskning av hvordan mennesket gjennom sitt forbruk forandrer verden, der frykten for miljø- og klimakrisen ligger under som et alvorlig bakteppe.

Inngrep i stein går igjen i mange av bildene. Årlig flytter mennesket på mer stein enn den naturlige erosjonen med elver, havstrømmer, vind og isbreer til sammen. Nybyggene og demoleringen av tidligere bygg er en del av denne moderne geologien.

Bugge fotograferer bygningers harde materialer som stein, betong og metall og gruver hvor slike materialer blir utvinnet, samt nedrivingen av brukbare bygninger. På flere bilder er det uklart om bygningene bygges eller rives, og om vi ser byggeplasser eller gruver. De åpne dagbruddene og store byggegropene kan se ut som arkeologiske utgravninger som kan gi apokalyptiske assosiasjoner. Er det dette som blir igjen etter vår sivilisasjon?

Adrian Bugge arbeider med langvarige fotografiske undersøkelser av natur og menneskeskapte endringer av omgivelsene over tid. Han har gitt ut bøkene Nattskift (2012), Den nye byen (2019), Y. Bygget som forsvant (2021) og Inngrep (2023) og deltatt i flere utstillinger fra Høstutstillingen til separatutstillinger, blant annet på Galleri Boa (2018), Fotografiens hus (2019) og Velferden Sokndals Scene for Samtidskunst (2023).

Kari Hjertholm

være - er - var

15. august - 14. september 2025

Indre sal, Kunstgarasjen

Kari Hjertholm viser fem nye verk i tekstilt materiale og stort format i Kunstgarasjens indre sal.  Utstillingen med tittelen ‘være - er - var’ kretser rundt tema om vårt tap av natur. Klimaet er i drastisk endring. Det er blitt varmere, våtere og villere. Det fininnstilte økosystemet blir forstyrret. Arbeidene viser til noen av naturens områder som er i endring og kan gå tapt.

Teknikken hun bruker kalles tufting. Med et lite håndholdt verktøy blir små løkker med tynn tråd ført ned i et bunnmateriale – sting for sting. Et delvis transparent lag med tråder danner et lag over en malt flate. Fargene påvirker hverandre og de to lagene kan gi et inntrykk av en dybde.

Kari Hjertholm (f. 1954, England) bor og arbeider i Bergen. Hun har sin utdannelse fra Kunst- og håndverkskolen og Vestlandets kunstakademi i Bergen, med to år på Valands Konsthögskola i Göteborg. Hun har hatt en rekke separatutstillinger, og bl.a. deltatt 6 ganger på Høstutstillingen, sist i 2024. I de 26 gruppe- og kollektivutstillingene har hun de siste årene bl.a. deltatt på juryerte utstillinger i Latvia, Portugal og Belgia. I Sverige deltok hun på tekstilmuseet i Borås, Nordisk Salong i Helsingborg og Almgrens sidenväveri i Stockholm. I fjor viste hun et stort arbeid på Nordisk tekstilutstilling på Salhus tekstilindustrimuseum.
Hun er innkjøpt til KODE med flere verk og også til Hotell Terminus (De Bergenskes Kunstsamling), Nasjonalmuseet, Nord-Trøndelag Fylkeskommune, og Bergen Kommune.

Utstillingen har fått støtte fra Bergen kommune, Kulturrådet og Billedkunstnernes Vederlagsfond BKV.

Eli Eines

Hull i hjerte: Barnet

15. august - 14. september 2025

Black Box, Kunstgarasjen

På svakt rosa bakgrunn beskrives en hendelse fra 12 juli 1966: et mannshjerte slutter å slå og et jentebarn mister pappaen sin.

Så sent som i 2018 kom det i Norge en lov om å ivareta barn som etterlatte. De barna som vokste opp før dette fikk lite eller ingen profesjonell hjelp til å mestre sorgen. Spesielt har det vært lite fokus på sorg hos barn under skolealder. Da Eli Eines ble gjort klar over dette bestemte hun seg for å gi disse minste etterlatte barna en stemme. For hun kjente jo et slikt etterlatt barn veldig godt. Eines var selv ett av disse barna.

Verket presenteres nå i Black Box. Det er en installasjon som er i hovedsak tekstbasert, nettopp fordi små barn har så få ord om sorg. Tekstene vil presenteres som lysbilder, fordi det er bilder kunstneren ønsker å skape i publikum. Lysbildeapparatet og skrivemaskinen er tidstypiske for den tiden Eines vokste opp. Samtidig kan lyden når lysbilder skiftes gi assosiasjoner til hjerteklaffer som åpner og lukker seg. Ut fra høyttalere vil en jente lese tekstene. Fargene som blir brukt i utstillingen er hentet fra farens stripete pyjamas som ble sydd om til en liten nattkjole til henne da han døde. Arbeidet følger barnet fra hun mistet pappaen sin som ettåring til ung voksen. Det er ingen sammenhengende historie, men bruddstykker av en barndom. I de bruddstykkene ligger sorgen over en tapt pappa.

Eines jobber med prosjekter over flere år. For henne er kunst like mye et rom til å møte andre og deres verdensbilder som et rom til å uttrykke seg selv. Ofte kommer ideen til et nytt arbeid som utvikling og resultat av et tidligere arbeid. Slik er det også denne gangen. Mens Eines tidligere har fokusert på faren og hans fysiske funksjonsnedsettelse, vil fokuset i denne utstillingen være på det etterlatte barnet.

Eines ønsker med sine prosjekter å løfte frem ulike tema knyttet til menneskelivet og ser sine verk som igangsettere av tankeprosesser og mulighet for utveksling av erfaringer. I tilknytning til denne utstillingen vil det bli arrangert en samtale mellom psykolog Christine Lien ved Klinikk for krisepsykologi i Bergen og Eli Eines om barn som mister sine nærmeste. Nina M. Schjønsby vil lede samtalen. For mer informasjon, se neste side og kunstgarasjen.no.

Utstillingen er laget med hjelp fra Notam og fotograf Øystein Thorvalsen. Leon Muraglia har bearbeidet lyden. Utstillingsprosjektet er støttet av Kulturdirektoratet og Fritt Ord. 

Eli Eines (f.1965, Oslo) er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim. Hun har hatt separatutstillinger blant annet på Trøndelag Senter for Samtidskunst, SOFT galleri, Galleri BOA, Tenthaus, Møre og Romsdal Kunstsenter og Telemark Kunstsenter. Hun har deltatt på Høstutstillingen, og andre kollektivutstillinger som 17th International Triennale of Tapestry (Łódź, Polen), Contextile 2024 (Guimarães, Portugal) og BIEN Textile Art Biennale (Kranj, Slovenia).

Tuva Gonsholt

ART Fabuleringer

15. august - 14. september 2025

Ytre sal, Kunstgarasjen

I utstillingen 'ART Fabuleringer' viser Tuva Gonsholt undersøkelser fra mikroperspektiv. Ut ifra et bestemt område i skogkanten der hun bor, sanker hun inn data til sine studier. Hennes utforskning i alt som kryper og kravler, summer og stikker, flyr og vaier i vind blir til naturobservasjoner satt inn i en kunstfaglig kontekst. Med inspirasjon fra småkryp, deres levesett og rolle i naturen, eksperimenterer hun med opake farger, former og taktile overflater. Resultatet er en fabulerende dybdestudie over det skjøre, det rare og det vakre, i et ordnet symmetrisk system av detaljer, rytmer, former, farger og størrelser som tema. Hennes repetitive frihåndsblåste glassobjekter har små detaljer av individuelle likheter og forskjeller. Hun leker seg med form og fargekomposisjon, og etterarbeider glassobjektene med ulike kaldt glass teknikker som sliping, sandblåsing og børstepolering.

“Fra en bestemt skapning låner jeg farger, mønstre eller fasonger som jeg oversetter til eget formspråk. Jeg leker jeg med tvetydigheten av ordet ART. Art som i species eller art som i kunst. Ut ifra ordspillet utforskes overraskelsen i form og uttrykk som oppstår i glasset, etter prosessen objektene har vært igjennom. Forunderlige former, nesten som uoppdagede arter klassifiseres og ordnes inn i sitt eget habitat. Om å være tett på biller og mose, planter og trær. Om å bruke sansene, kjenne dybden, se detaljene og høre nyansene. Det lille i det store. Her viser jeg mine første art fabuleringer i utvalg, fra stubben, der bakom furua.” - Tuva Gunsholt

Tuva Gonsholt (f. 1976, Skien) bor og arbeider i Skien. Hun har arbeidet med ulike glassblåsere og designere både i Norge og Danmark. Hun er utdannet ved The Royal Academy of Fine Arts, School and Design, på Bornholm, Danmark. I 2008 etablerte hun sitt eget firma, 'Tuva Glass', med verksted på Spriten Kunsthall på Klosterøya i Skien. Tuva Gonsholt står bak flere utsmykkingsoppdrag og offentlige innkjøp bl.a. Nasjonalmuseet, KODE, Nordenfjelske Kunstindustrimuseum, Europäisches Museum für Moderne Glas (DE) og Musèe Du Verre – Charleroi (BE). Gonsholt har deltatt på ulike separat- og gruppeutstillinger nasjonalt og internasjonalt, deriblant Årsutstillingen (NO), European Prize for Applied Arts (BE) og Collect (UK). Hun har mottatt en rekke stipender og flere utmerkelser for arbeidene sine, hvor hun denne våren mottok 1. plass for verket, ART #02, på Glass Art Society juryerte utstilling, Connections 2025: Glass from Every Angle, på Arlington Fine Art Gallery, i Texas, USA.

BLACK BOX VIDEO

POURIA KAZEMI

An Extended Study of Hands in 20th Century Home Movies

9. mai - 15. juni 2025

An Extended Study of Hands in 20th Century Home Movies er en 24-timers video laget i samarbeid med ulike arkivsenter, mediebibliotek, private samlere og utdanningsinstitusjoner over hele Europa og Nord-Amerika. Filmen består av mer enn to tusen unike bilder, som hver er hentet fra hjemmefilmer og fokuserer utelukkende på hendene til enkeltpersoner innenfor rammen. Målet er å understreke den historiske betydningen av hva vi har holdt i våre hender, samtidig som vi utforsker fortellingen om fotografiske fremskritt og utviklingen av dokumentasjon.

Studiet av hender og deres interaksjoner med objekter og mennesker gir innsikt i kulturell og sosial dynamikk, hvorav mange forblir relevante refleksjoner av moderne realiteter. Fra den gradvise dominansen av plastposer til det uforanderlige bildet av menn som marsjerer med våpen, avdekker filmen mønstre som inviterer seerne inn i en antropologisk studie. Avgjørelsen for lengden på filmen er inspirert av en roman av John Barth, med tittelen "The Floating Opera". Historien dreier seg om en operascene på et flytende fartøy på sjøen, hvor forestillingen hele tiden er i bevegelse og til slutt glipper bort fra deg. For å avdekke hva som skjedde, er man avhengig av å observere stykket til forskjellige tider og til slutt stole på observasjonene til andre som så det fra forskjellige steder.

Kazemi sin praksis utforsker kameraløs filmproduksjon som en alternativ metode for fortelling, en måte å motstå og de-territorialisere levende bilder fra mediahegemoni. Disse motfortellingene inkluderer funnet opptak og arkivmaterial, cyanotype-bilder, cyborg-historiefortelling, tegninger og skannet material, visualisering av oscilloskop og bølgeform, film laget med pinhole, obscura-bilder og eksponering av miljøfilm. Gjennom disse utradisjonelle måtene å fortelle på, søker han å skille filmproduksjon fra dens tunge avhengighet av kapital og bane vei for åpenhet og kunstnerisk autonomi.

Pouria Kazemi (1991, Teheran) er en filmskaper og billedkunstner. Han har en bachelorgrad fra Manchester School of Art og fullførte sin MFA ved Universitetet i Bergen, Fakultet for kunst. Visninger og utstillinger inkluderer: Høstutstillingen i Oslo, Bergen Kunsthall, lndie-AniFest i Seoul, Bury Art Museum, Fluctoplasma i Hamburg, CourtsCarouge i Genève, CosmiX: Festival International de Cinema Experimental i Paris, Murmur Contemporary i Montreux, Huddersfield Experimental Film Screening, Balkan Can Kino i Athen, Best Before Collective i Stockholm, Piksel Produksjoner i Bergen, og La Sur Real Film Festival i Berlin.

JOHAN SÖDERSTRÖM

To Spread

9. mai - 15. juni 2025

Johan Söderström organiserer verkene sine i serier basert på metodene han bruker for å skape dem – for eksempel å valse, presse eller spre. Verkene i denne utstillingen er laget ved å spre sparkel utover flater med en skrape. Materialet får utvikle seg organisk, kun styrt av retningen i bevegelsen. Denne produksjonsmetoden er inspirert av Richard Serras berømte liste med verb, hvor "å spre" er ett av ordene. Begrepet har mange betydninger og brukes i ulike sammenhenger: Sykdommer og virus sprer seg i kropper og befolkninger. Nyheter og ideer sprer seg i våre sinn og kollektive bevissthet. Gener sprer seg over tid. Når en elv renner ut i havet, sprer ferskvannet seg i det salte.

Arbeidene hans befinner seg i skjæringspunktet mellom maleri, konseptkunst, keramikk og grafikk. Han arbeider ut fra ideer, men verkene er likevel utført med materialet i fokus. Han lager verkene med sparkel i eikepaneler. De er ikke malt i vanlig forstand men heller ”støpt”. Man kan si at han først bygger opp et tredimensjonalt landskap, som deretter jevnes ut. Utstikkende deler slipes bort og hulrom fylles igjen. Det som gjenstår er et todimensjonalt tverrsnitt som beskriver sin tidligere dybde. Sprekker og tilfeldigheter fremheves og blir til en metafor for tid som viser til skjønnheten i det uperfekte, forgjengelige og ufullstendige. 

Han ønsker at kunsten hans skal vekke spørsmål. Den er minimalistisk og taktil for å skape nærhet til betrakteren. Selv om den ofte berører politiske spørsmål, mener han den i grunn er mest opptatt av menneskets tilstand, og han er opptatt av forholdet mellom språk og materialitet.

Johan Söderström (f. 1969) er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim og har hatt mange utstillinger i Norge og Sverige, blant annet ved Bodø Kunstforening, Galleri 21 i Malmø, Kulturbadet i Sandnessjøen og Bomuldsfabrikken Kunsthall i Arendal. Han har hatt kunstneroppholv ved KH Messen i Ålvik og Nordic Artist Centre Dale. Arbeidene hans er i private og offentlige skandinaviske samlinger, og han har utført flere offentlige oppdrag. Söderström bor og arbeider i Oslo, og er representert av Buer Gallery.

MAGNHILD OPDØL

(if it’s real)

9. mai - 15. juni 2025

Håkon Holm-Olsen

Mobile enheter

14. mars - 27. april 2025

Ytre sal og Black Box, Kunstgarasjen

Gjennom collage, skulptur og animasjon presenterer utstillingen Mobile enheter en virkelighet med sin egen logikk og sine egne spilleregler.

Dyr, mennesker og maskiner har smeltet sammen til symbiotiske enheter, i konstant bevegelse eller oppslukt i gåtefulle aktiviteter. Fortid, nåtid og fremtid eksisterer side om side. Mytologi og fabler, fortidens spådommer om fremtiden, og forholdet vi har til teknologi blir viktige historier å fortelle. Holm-Olsen låner visuelle virkemidler fra science-fiction, tegneserier og vitenskapelige illustrasjoner og danner et møte mellom fakta og fiksjon, kunstig og naturlig, todimensjonalt og tredimensjonalt.

Håkon Holm-Olsen (f. 1982) bor og arbeider i Bergen. Han jobber innenfor mange ulike medier, hvor samling og bearbeiding av allerede eksisterende bilder står sentralt: 'Arbeidsprosessen min tar utgangspunkt i daglige økter på atelieret, der jeg forsøker å legge til rette for at det skal oppstå interessante tilfeldigheter. Kort fortalt innebærer dette at jeg samler på notater, objekter, fotografier, kasserte skolebøker og leksikon og bruksgjenstander som har mistet funksjonen sin. Dette blir gitt nytt liv som råmateriale for en collage, utgangspunkt for en tegning, deler til en skulptur, eller en kombinasjon av flere av disse.'

Holm-Olsen har de siste årene vist soloutstillingen Full Flex ved Visningsrommet USF, utstillingen Feltstudier ved Galleri Christinegaard i samarbeid med Helene Norseth, laget LP- cover for bandet Polyphonic Exophilia og gjort utsmykningsoppdrag for Åsane VGS og VID Vitenskapelige Høgskole. Han underviser til daglig ved Kunstskolen i Bergen.

Klara Sofie Ludvigsen

Neon notid

14. mars - 27. april 2025

Indre sal, Kunstgarasjen

Utstillinga til Klara Sofie Ludvigsen har tittel Neon notid, og består av analogt fotografi saman med glas. Tittelen kjem frå opplevinga av korleis notida er overveldande, for tett på til å sjå klart. Det er ein forvirrande øving å ta notida inn, kanskje er det eigentleg umogeleg. Spesielt når ein opplever noko vanskeleg i livet. Notida blir for intens. Hjernen jobbar konstant med å zoome inn og ut for å prøve å få tak i det som skjer. Ludvigsen forklarer at denne opplevinga samanfell med korleis ho arbeider i mørkerommet. 'Eg jobbar med å tillate meg å ikkje forstå kva eg gjer i notida, men stole på intuisjon og at distanse vil vise heilhet.'

I tillegg til tidligare utvikla metodar jobbar Ludvigsen no med collage på negativ-nivå. Det vil sei at ho klypper i negativ og kombinerer ulike motiv, eller deler av motiv, som vert eksponert på papir og resulterer i éit fotografi. Kombinasjonen av ulike motiv kan opplevast uoversiktleg og uforståeleg, på samme måte som notida kan opplevast uoversiktleg og uforståeleg.

I prosessen med å skape eit analogt fotografi jobber ein seg fram mot ønska eksponering med å gjere tester på små striper av papir. Dette kallast teststriper og for Klara Sofie finst det noko essensielt der. Fotografert slik at motivet fyller heile flata, lar ho forma, eller flata, være uendeleg. Med desse negativa lagar ho enorme 'teststriper', opp til 4,5 meter lange. 
Å sjå på så store fotografi med eit uavgrensa motiv, gir ein kroppsleg følelse av å vere for tett på, av å ikkje få oversikt. 

Kunstnaren har også utforska kombinasjonen mellom glas og fotografi. Glas er ein vesentleg bestanddel i fotografiets opphav, og det er på den måten ei naturleg lenke mellom dei to, som tilfører nok eit lag av forstyrring. Glaset tilfører også eit fargeelement, i ein praksis som i all hovedsak omfattar svart/kvit fotografi.

Klara Sofie Ludvigsen (f.1983) bur og arbeider i Bergen. Ho har ein bachelor i fotografi frå Kent Institute og Art & Design i England. Klara Sofie var med i Vestlandsutstillinga 2023, og har vist arbeida sine i ei rekke gruppe- og separatutstillingar. Ho var med å starte mørkeromskollektivet Fotoverkstedet og har sitt atelier i Møllendalsveien 17, like ved Kunstgarasjen.

Patrícia Šichmanov

Shaping Growth

31.januar - 2.mars 2025

Ytre sal, Kunstgarasjen

Utstillingen er en fortsettelse av min utforskning av mønstrer for organisk vekst. Jeg illustrerer, definerer og belyser strukturene og mønstrene, volumene og formene som utgjør våre oppfatninger og minner om den naturlige og, i dette tilfellet, akvatiske verden.

Lysende, fargerikt og gjennomsiktig glass er flytende støpt til korallens former og teksturer; de kommer til syne gjennom både tilstedeværelse og fravær, og viser til både overflod og variasjon av liv på revet i havet, så vel som dets skjørhet og potensial for å gå tapt.
På samme måten som korall i seg selv er bygget opp av små strukturer akkumulert over tid, så brukes 3D-printede elementer laget av trinnvis avsatt filament som referanse til den gradvise veksten og måten livet formerer seg på i vannet.
Når man beveger seg gjennom utstillingen, ser vi glass som et illustrativt verktøy; en beholder for vekst og liv, en 'fluid' som beveger seg gjennom rommet og tar på seg former og fasonger mens den flyter ut over grenser, som en transportør og mottaker, som overfører, absorberer og samler lys.

Patrícia Šichmanová (1992, Bratislava, Slovakia) er en materialbasert kunstner basert i Bergen, som hovedsakelig jobber med glass, og kombinerer tradisjonelle teknikker som glassstøping med moderne teknologier som VR-modellering, 3D-utskrift og CNC-fresing for å utforske balansen mellom maskinpresisjon og menneskelig håndverk. Šichmanová har stilt ut internasjonalt, og hun fokuserer sin praksis på lys, farger og form, inspirert av naturlige landskap og utviklingen av den digitale verden. Gjennom ovnsformings- og støpeprosesser, spesielt utradisjonelle anvendelser av Pate de verre-teknikken, er hun i stand til å lage fargespill, lag med gjennomsiktighet og teksturvariasjoner som tjener til å male et unikt bilde av lys, farge og form. Arbeidene hennes har vært støttet av Norsk Kulturråd (arbeidsstipend og diverse stipend) og hun har mottatt Fordypningsstipend (NK, 2024).

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

English version

This exhibition is the continuation of my explorations into the patterns of organic growth. I am illustrating, defining, and illuminating the structures and patterns, volumes and forms that make up our perceptions and memories of the natural and, in this instance, aquatic world.

Luminous, colourful, and transparent glass is fluidly molded into the shapes and textures of corals; their forms are revealed through both presence and absence, evoking both the abundance and variety of life on the reef as well as its fragility and potential for loss.
In the way coral itself is built from tiny structures accumulated over time, 3D-printed elements made from incrementally deposited filament are used to reference gradual growth and the way life proliferates in bodies of water.
As you move through the exhibition, the glass appears as an illustrative tool: a container for growth and life, a fluid that moves through space taking on shapes and forms while overflowing boundaries, as a conveyor and receiver of light transmitting, absorbing, and pooling illumination.

Patrícia Šichmanová (1992, Bratislava, Slovakia) is a material-based artist based in Bergen working primarily in glass, combining traditional techniques like glass casting with modern technologies such as VR modeling, 3D printing, and CNC milling to explore the balance between machine precision and human craftsmanship. Exhibited internationally, her practice focuses on light, colour, and form, inspired by natural landscapes and the evolving digital world. Through kiln forming and casting processes, especially nontraditional applications of the Pate de Verre technique (fusing glass frit), she is able to create washes of colour, layers of translucency, and textural variations that serve to paint a picture of light, color and form.

Foto: Monica Takvam/ Kunstgarasjen

Line Anda Dalmar

Tapende Landskap

31.januar - 2.mars 2025

Indre sal, Kunstgarasjen

I utstillingen Tapende landskap har Line Anda Dalmar jobbet med sitkagranens påvirkning på det norske landskapet. Gjennom feltarbeid i hogstfelt og tidligere plantefelt langs kysten av Vestlandet og i Trøndelag ser hun på hvordan det norske kulturlandskapet har endret seg etter at småskala- og selvbergingsjordbruket fra 50-tallet ble avviklet. Beitemarkene ble beplantet med hurtigvoksende sitkagran og landskapet endret både utseende og karakter. Når naturskoger ble omdannet til såkalt produksjonsskog, ble også flatehogst en konsekvens.

Treslaget, som i løpet av få tiår ble et kjært folkeie, symboliserte fremskritt og modernitet. Det skapte optimisme blant bøndene på øyer og langs fjorder. Plantingen ble først betraktet som en mulighet til omstilling og en kjærkommen selvforsyning av tømmer og materialer. De langsiktige og utilsiktede økologiske effektene har fått mange til å revurdere sitt forhold til sitkagranen. Denne skogdriften har endret landskapets karakter over store arealer, ødelagte kulturminner, sperret stier og adkomster og fortrengt lokal vegetasjon.

Hvordan oppleves det for de som bor og lever i et slikt område, når skogen rundt dem plutselig hogges flat? Arkitekten Nordberg Schults introduserte begrepet stedstap i forbindelse med utbygging og transformasjon i urbane og rurale strøk. Dalmar er interessert i hvordan disse plutselige endringene påvirker oss. Når steder og skogsmiljø som vi kanskje er oppvokst med endrer seg over natten, endres også våre minner om disse stedene. Minner som er knyttet til naturen som former, opplevelser og dens fysiske utseende.

Dalmars prosjekt fokuserer på de visuelle konsekvensene i landskapet ved introduksjonen av sikagran, samtidig som hun utforsker dette trematerialet i flere skulpturelle arbeider.

Line Anda Dalmar (1983, Stavanger) er basert i Trondheim og jobber innenfor ulike materialer og media som foto, skulptur, lyd, video og tegning. Utgangspunktet for arbeidene er refleksjoner rundt minner, og måten vi erfarer, husker og registrerer verden rundt oss. Det kan være kroppslige opplevelser og sanseinntrykk som er vanskelig å sette ord på, som minner om sted, tid og situasjoner. Dalmar jobber stedssensitivt og arbeidene tar som regel utgangspunkt i feltstudier. Under feltarbeidet jobber hun i ulike landskap, nære og eksotiske. Dalmar er interessert i stedenes egenart, og leter etter fragmentene som gjør at helheten gir mening og skaper en dypere forståelse av stedene. Dalmar har de siste årene stilt ut ved Rogaland Kunstsenter, Stavanger Kunstmuseum, Preus Museum, Ram Galleri, Tegnerforbundet, Trondhjems, Kongsberg og Levanger kunstforening. Dalmar har mastergrad fra Konstfack i Stockholm og bachelor fra Kunsthøgskolen i Bergen.

Foto: Monica Takvam/Kunstgarasjen

SKAP PROJECTS, in collaboration with Kunstgarasjen and Lygalleriet, invites you to the opening of a video exhibition by Rossella Nisio.

SKAP PROJECTS is an artist-run initiative dedicated to video art and art films. It serves as a dynamic platform for both emerging and established artists to showcase their work in these evolving mediums. Our mission is to foster a global community by bringing together video and film artists from around the world, igniting meaningful discourse on contemporary practices in these fields. Through curated exhibitions, screenings, and events, SKAP PROJECTS challenges traditional boundaries, offering a space where innovation and experimentation can thrive.

Rosella Nisio The Silent Ray

One, two, three…

The Silent Ray is a two-channel video installation by Italian artist Rossella Nisio that plunges into the depths of darkness—a darkness that speaks of absence. This darkness consumes the object and objectivity, distorting their roles as entities of existence. Nisio delves into the memories and narrative truths embedded in photographs, inviting us to experience the sensations of seeing, hearing, feeling, and even smelling in the void. In The Silent Ray, both darkness and light teeter on fragility, each capable of overwhelming the other. We remain confined inside, never glimpsing the outside, despite the presence of doors and windows that remain shut.

One, two …

The Silent Ray is a descent into the destructive desire to break free from mediocrity, rooted in Rossella’s research into her family’s history. The work draws from photographic materials in an album created by her grandfather, a volunteer in the fascist military during the 1935–36 conflict in Ethiopia. It also incorporates archival documents, writings, and records from those who fought in, narrated, or studied the war. 

About Resella Nisio

Rossella Nisio is an Italian visual artist based in Rotterdam. Her practice focuses on human environments and imprints of human presence, reflecting on their endurance and representation. Spanning diverse media, her works are influenced by filmic, photographic and literary languages. She has a background in cinema and performing arts theory at the University of Roma Tre (DAMS), receiving practical training in photography at Ar.Co in Lisbon. In 2019, she earned an MA in Fine Art and Design in the Lens-Based Media program at the Piet Zwart Institute in Rotterdam. She was a resident artist at the Rijksakademie van Beeldende Kunsten in Amsterdam in 2021–2023. Her works have been exhibited in art venues and festivals around the world such as Rencontres Internationales in Paris and Berlin, International Film Festival Rotterdam, TIVA Biennial in Taipei, Go Short International Short Film Festival, Oberhausen, IndieLisboa, and more. Her works have been included in the collections at the EYE Film Institute in Amsterdam and the CFMDC in Toronto.

This event is supported by Kunstgarasjen and Lydgalleriet.

Kari Aasen

These Precious Days

Aasens kunstnerskap handler om å sette spor. Spor i materialet og spor i verden. Dette må man anta er målet for de fleste kunstnerskap, i større eller mindre grad, avhengig av medium og format. Likevel er det fristende å påstå, basert på et historisk perspektiv, at dette kanskje gjelder for keramikere spesielt. Ikke bare har den antikke bemalte leirekrukken status som et av vår sivilisasjons eldste kunstuttrykk; gjennom potteskår som har overlevd tusenvis av år under lag med jord, kan vi også lære om liv og samfunn slik de en gang var. Og nettopp dette identifiserende og samfunnshistoriske aspektet gir gjenklang i mange av Aasens arbeider. Vi ser det tydeligst i «Dagboknotater», et prosjekt hun har jobbet med i perioder helt siden 2000. Den gang startet hun prosjektet som en slags daglig øvelse mens hun holdt på med hovedfag i keramikk ved Kunsthøgskolen i Bergen. Fra og med 1. januar 2000, og hver dag gjennom et helt år, formet hun bittesmå krukkerefererende figurer med hendene. Ikke bare én om dagen, men tre. Uvitende om hvilken betydning disse utprøvingene skulle få for hennes videre kunstnerskap, kalte hun øvelsen Danser med krukker for liksom å redusere innsats og alvorlighetsgrad i utførelse og innhold. Med en form for uforpliktende letthet lot hun fingre og følelser danse over leiren hver dag og lekte frem små repetitive, rytmiske formasjoner. I retrospekt ser vi tydelig hvordan disse første dagboknotatene ble sentrale for Aasen, ikke bare som et konkret formalt og utdypende supplement til hennes hovedfagsprosjekt der og da, som omhandlet krukkens potensial som meningsbærende kunstnerisk objekt[i], men i enda større grad som et fysisk avtrykk av sin egen tilstedeværelse i verden. Innbakt i de materielle sporene, ligger naturligvis også ideen om tid, uttrykt gjennom den kontinuerlig pågående prosessen hos kunstneren, men også ved at objektene ble datert og montert i kronologisk rekkefølge. Dette siste gjaldt også for hennes neste dagbokprosjekt, utført i 2002 og med tittelen Langs ondskapens akse. De lavbrente objektene representerte en annen kulturform denne gangen, nemlig fatet, og ble stilt ut på rekke og rad i de store vinduene i Borggården på USF Verftet etter hvert som året skred frem. Men der de raskt formede krukkene fra 2000 i utgangspunktet hadde representert en form for lekenhet og letthet fra kunstnerens side, kom et nytt alvor nå over prosjektet. Dypt provosert over USAs invasjon av Irak, og forakten president George W. Busch så tydelig viste overfor land og folk i Midtøsten, dreide Aasen blikket opp og ut og brukte leiren og fatformene til å si noe om den politiske situasjonen i verden. De små fatene, som på tilsvarende vis som krukkene, representerer en kulturform som gjennom historien har vært knyttet til menneskelige behov som nærhet, omsorg, mat og drikke, fikk funksjon som en slags fysiske ytringer for Aasen, der hun hver dag gjennom leiren kunne si høyt og tydelig, om enn lyd- og ordløst: Jeg ser, jeg føler med, jeg tenker, jeg involverer meg.

Disse repetitive møtene mellom materiale og hånd, ispedd usynlige prosessuelle aspekter som langsomhet og tid, kan gjerne leses i lys av de forslitte klisjeene fra 70-tallet om leirkunstens særegne kvaliteter. Gjennom frasen «nærhet til materialet» har mange leirkunstnere definert både kunstartens historie og sitt eget kunstnerskap. Selv om tanken i dag kan fremstå som begrensende for et fagfelt som har undergått omfattende endringer og som ikke lenger lar seg ensidig plassere innenfor en bestemt ramme, er det en kvalitet som har en betydelig relevans for Aasens virke. Vi ser det i de tidlige, hånddreide bruksobjektene hennes fra 1970- og 80-årene og i de store skulpturelle krukke- og fatformene fra 1990- og tidlig 2000-tall, der hun bygget og formet og fysisk brukte kroppen i sin bearbeiding av materialet, men i særlig grad i nevnte dagboknotater, der det jo helt konkret handler om å gripe, forme og sette spor i leiren hver eneste dag. Med dagboknotatene fra 2014 tar hun det kanskje lengst, ved at det er håndavtrykket som sådan, som utgjør den daglige avstøpningens endelige motiv og innhold. Som en første innskytelse kan en kanskje mene at prosjektet fremstår som vel nært og prosaisk, personlig og på grensen til det private. Går man imidlertid grundigere til verks, vil man finne en konseptuell dimensjon, som ikke bare sier noe om kunstneren selv, slik for eksempel Gunnar Danbolt et sted skriver: «[...] et håndavtrykk i likhet med for eksempel håndskrift og en tekst kan si noe om den personen som står bak dette [...]», men også kaste lys over alle menneskers liv og utvikling. Med dagboknotatene Fingerprints fra 2019 og Footprints fra 2020 reduserer hun uttrykket, eller sporene, ytterligere og hun står igjen med en rekke raskt utførte - og i hvert enkelt tilfelle små – finger-, fot- og tåavtrykk i leire. Der hvert avtrykk er lite i størrelse, kan imidlertid den konseptuelle dimensjonen ved prosjektene oppleves tilsvarende stor. I en tid hvor globale myndigheter og medier sporer, analyserer og overvåker menneskehetens fysiske og digitale bevegelser, og den vedvarende europeiske migrasjonskrisen gjør at utsatte grupper stadig fordrives og må vandre papir- og identitetsløse over land og grenser, kan Aasens installasjoner med avtrykk av hennes egne individuelle papillarlinjer fra fingre og tær, leses i lys av en kompleks samtidig historisk situasjon som viser langt utover henne selv.

Mai Lahn-Johannessen, kunsthistoriker

[i]Kari Aasens hovedfagsprosjekt ved Kunsthøgskolen i Bergen hadde tittelen Krukken som meningsbærende prosjekt (2001)

[ii]Tittelen henspiller på EP’en «Voggesanger fra ondskapens akse», som ble utgitt av Kirkelig Kulturverksted i 2003 og som Aasen opplevde som en solidarisk og humanistisk ytring. Initiativ til utgivelsen ble tatt av Erik Hillestad, etter at president Bush i 2002 hadde kalt en rekke land i Midt-Østen for nettopp «ondskapens akse». På EP’en synger Kari Bremnes, svenske Eva Dahlgren og danske Anisette vuggesanger fra Iran, Irak og Palestina.

[iii] Danbolt, Gunnar. «Kari Aasen i et 50-årsperspektiv.» Kunsthåndverk, nr. 3 (2020): 12-21

Utstillingen er støttet av Billedkunstnernes hjelpefond.

Kari Aasen, 1950 har sin bakgrunn fra Bergen Kunsthåndverksskole 1974. Hovedfag i spesialisert kunst fra Kunsthøgskolen i Bergen 2001.

Aasen har bak seg en lang rekke utstillinger og prosjekter i inn og utland. Er innkjøpt av museer og samlinger, blant annet Nasjonalmuseet, KODE, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Nord-norsk Kunstmuseum, Västerås Konstmuseum. Aasen har mottatt en rekke stipender, blant annet, Reisestipend, Arbeidsstipend, GI samt NK´s Ærespris 2021.

Aasen arbeider med skulpturelle objekter, installasjoner og ulike prosjekter. Hun vektlegger møtet mellom material og hånd i sine keramiske verk. De taktile strukturene i overflaten vitner om spor av den keramiske prosessen. I sine stedsspesifikke prosjekter knyttes gjerne tradisjon, sykliske endringer og naturens sårbarhet sammen til en helhet. Aasen fokuserer på prosess, tid og repetitive handlinger. Hun arbeider lag på lag, analytisk og intuitivt.

Rina Charlott Lindgren

Lange skygger

Tid og rom, vekst og forfall, samt menneskets forhold til naturen er temaer som går igjen i mitt kunstnerskap. I en arbeidsprosess søker jeg etter en balanse mellom det tilfeldige og det planlagte. Jeg fordyper meg i både landskap og rom, hvor sporet av menneskehånden kommer til syne i form av ulike flater og teksturer. Jeg jobber på tvers av metoder, teknikker og materialer i et abstrakt og figurativt billedspråk.

I utstillingen «Lange skygger» viser jeg tegninger på papir, en skulptur i tre (samarbeid med Karl Hallberg), et relieff i keramikk, samt to malerier på glass i keramikkrammer. 

Sistnevnte er fra serien «Syner». Her er glassene malt fra baksiden i mørke toner, som gjør at betrakteren ser refleksjonen av seg selv samtidig med maleriet. Maleriene er ‘speilinger’av tegninger som er med i samme utstilling. Gjennom historien har sorte speil blitt brukt i forskjellige sammenhenger. Aztekerne mente deres sorte obsidian-speil kunne avsløre skjulte sannheter, kommunisere med åndeverdenen og forutsi fremtiden. Britene brukte Claude-speil for å se naturen på en mer pittoresk måte og i Norske folkeeventyr fordreies virkeligheten gjennom trollspeil, slik «Syner» fordreier mine verk.

«Records of Light and Dark» - en trestokk, i ferd med å råtne, har blitt hulet ut og tilført nyeelementer som tilskrives fellesnevnere. Trær vokser opp ved hjelp av næring fra jorden, solskinn og karbon. De lagrer omgivelsene i årringene. Hår vokser fra mørket og ut i dagslyset og registrerer den kjemiske sammensetningen i kroppen vår. Perlen vokser også i mørket, lag på lag over flere år. Den kan plukkes fra et levende skjell som så kan fortsette å leve på bunnen av havet og legge flere lag på et nytt sandkorn. Otolitten som vokser i hodet til en fisk, registrerer blant annet den varierende temperaturen i havet og kan bare utvinnes ved at vertsdyret dør. En mystisk form som vi mennesker ikke var ment til å se.

Tegningene i utstillingen viser en sammensmelting av figur og landskap. Landskapene er ikke fra et bestemt sted og kan sies å være mer følt og erfart enn sett. For meg handler det om å formidle en stemning. Den jeg kjenner på når høsten kommer og de lange skyggene legger seg over jordene utenfor atelieret mitt. 

 Utstillingen er støttet av Billedkunstnernes Vederlagsfond og Kulturrådet.

Rina Charlott Lindgren (født 1983 i Tromsø) ble uteksaminert med Master i billedkunst fra Kunstakademiet i Trondheim i 2011. Hun har også studert ved Listaháskóli Íslands, i Reykjavik og Kunsthøgskolen i Bergen. Hennes debututstilling var på The Boiler Room i 2013. Hun har deltatt på en rekke utstillinger ved blant annet Nasjonalmuseet, Nordnorsk Kunstmuseum, Oseana Kunst og Kultursenter, Nils Aas Kunstverksted, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Bomuldsfabriken Kunsthall. Hun er innkjøpt av The British Museum, Griegsamlingen, KORO, Nordnorsk Kunstmuseum, Telenor, Equinor, NRK, Oslo kommunes kunstsamlinger, Sparebank-1 Nord-Norges kunststiftelse og Troms og Nordland Fylkeskommune. Hun står bak offentlige utsmykninger ved Langåsen Skulpturpark, Brensholmen Skole, Meløy helse- og velferdssenter og Nye Harstad skole.

More Than Meets AI

This exhibition investigates AI and its role in creativity, narrative, and artistic innovation. We do so from a critically engaged perspective, one that both celebrates the new potentialities of AI for the arts and literature, while simultaneously considering some of the significant challenges AI poses for our culture and society. We also contextualize contemporary AI art within a wider context of generative digital art and electronic literature that has a history stretching back to the beginnings of the digital computer.

The works in this exhibition engage with AI in ways that challenge conventional notions of how artists and writers might respond to this tectonic shift in technology, considering for example the complexity of new forms of writing that manifest as visual art. How might we “read” a parody articulated through generated images? How will AI impact the future of motion pictures?  How can AI be used to produce works that critique dominant power structures? How can artworks address the biases and inequities that are baked into AI platforms and perhaps embedded within human language itself? Here we explore the role of the cyborg author, the hybrid artist, whose work is neither solely the product of an individual human mind nor an artificial intelligence but a dance between the two within the vectors of a vast network of signification.

The collection of videos shown in Kunstgarasjen features works that demonstrate some of the different ways that visual artists and language artists encounter and work with contemporary generative AI. “Women Reclaiming AI” by Birgitte Aga and Coral Manton (2021) documents a series of workshops and a resulting voice assistant application. It substitutes the often-subservient gendered role represented with one of the empowered women exploring gender. “I Know What You’re Thinking” by Mario de la Ossa (2021) uses an early text-to-image generation platform to produce a reflection on political protests and how they are oppressed. “Posthuman Cinema” by Mark America, Will Luers, and Chad Mossholder (2023) is a ten-part film produced using generative AI that invokes avant-garde film styles of the 1960s-70s while meditating on the future of AI. “Republicans in Love” by Scott Rettberg (2023) is a work that investigates text-to-image generation as a type of writing, using prompts that explore the ironies and excesses of populist Trumpism. “Identity Upgrade” by Jhave (2023) is a series of short films that make use of AI-generated scripts and text-to-image generation to consider future trajectories for humanity and autonomous AI. “Creativity Machines” by Eamon O’Kane (2023) consists of images, based on classic psychological research into the creativity of architects, re-interpreted by AI. Alinta Krauth and Jason Nelson’s “Ultra Large Digital Narratives” (2023) uses the outpainting capabilities of a text-to-image generation platform combined with bespoke animations to create visual storyworlds. Talan Memmott’s “Introducing Lary: The San Biagio Frescoes of Pietro Golamuto” (2023) consists of generated images, animation, and voice that meditate on the artist’s throat cancer through the story of a fictional Renaissance saint of laryngectomies. Avital Meshi’s “Calling Myself Self” (2023) combines image generation, text animation and dance to interpolate and confound human self-perception. Eamon O’Kane’s “Image Tree Tests” (2023) animates the artist’s own tree drawings along with their AI-interpreted counterparts.  Mario Santamaria and Alex Saum’s “Internet Tour: San Francisco Bay Area” (2023), with video by Dylan Reibling, documents a bus tour of contemporary IT infrastructure, highlighting how AI consumes massive amounts of energy and its fraught ecological consequences.

The More Than Meets AI exhibition, curated by Jhave Johnston, Eamon O’Kane, Jill Miller, Scott Rettberg, and Alex Saum, is taking place at multiple venues from late September to late November at venues including the Center for Digital Narrative, Kunstgarasjen, Joy Forum (KMD), Rom 61 (KMD), and the Bergen International Film Festival. It is arranged and sponsored by the Norwegian Research Council project Extending Digital Narrative, the Peder Sather for Advanced Study, the faculties of Humanities and Art, Music, and Design at the University of Bergen, the University of California, Berkeley, and the host venues.

DANIEL PERSSON

 PEL

«Jag gick förbi den där tunnan nästan varje dag med texten skriven med bred pensel. Alltid i samma vinkel såg jag de tre bokstäverna P-E-L. Om jag gått runt tunnan hade jag kunnat läsa ut hela ordet. Det gjorde jag inte. Det behövdes inte. Lite längre bort låg en annan tunna vält ned på marken. Den hette SØP. Jag tyckte bäst om PEL.

Pel är ett ord nära besläktat med pæl eller påle. En stock, som i alla tider hjälpt oss med att tillgodose ett gott fundament för vårt boende och alla de möjliga och omöjliga konstruktioner vi tänkas bygga med behovet av ett starkt motstånd till naturens krafter.

Utställningen «PEL» initierades under ett konstnärsuppehåll på Svalbard. Där fotograferade jag i min omedelbara närhet vägen till och från ateljén och lite till. Med en tinande permafrost som bakgrund blev PEL en visuell allegori om sättningar i husgrunden och vacklande (samhälls)strukturer.»

Daniel Persson (f. 1974, Sverige) er billedkunstner som bor og arbeider i Bergen. Han jobber primært med grafikk og fotografi. Ofte som silketrykk basert på egne fotografier, utforsker han grenselandet mellom abstraksjon og representasjon. Persson har en BA fra Kunsthøgskolen i Bergen og har vist arbeider både nasjonalt og internasjonalt.

Foto: Bjarte Bjørkum

Solveig Bergene

Glødende orm

Min kunstneriske praksis fokuserer på akvarell og tegning i monumentale formater, samt håndinnbundne kunstnerbøker. I mine arbeider smelter figurative og abstrakte elementer sammen. De figurative komponentene trekker ofte inspirasjon fra naturen, med motiver som insekter, planter og andre organiske former.

I skapelsesprosessen til et nytt verk begynner jeg med å konstruere geometriske og symmetriske mønstre ved hjelp av linjaler og passer. Disse fungerer som fundamentet for et intrikat nettverk av linjer og detaljer som utfolder seg videre i verket. For denne utstillingen har jeg utvidet formatet ytterligere, og gitt kunstverkene omsluttende dimensjoner. Jeg har arbeidet i dette store formatet med en kombinasjon av teknikker hvor gouache, som tilbyr en relativt opak kvalitet, er kombinert med transparent akvarellmaling og fargeblyanter. Utstillingen omfatter tre nyproduserte verk presentert på vegg, i tillegg til håndlagde kunstnerbøker som publikum inviteres til å bla i. I disse bøkene er uttrykket mer intuitivt og spontant, noe som gir et innblikk i min visuelle utviklingsprosess når jeg arbeider frem mine ideer.

Utstillingens tittel, «Glødende orm», refererer til insekter og andre mystiske elementer fra naturen, men også til min maleriske tilnærming til lys og farge. De to største verkene i utstillingen måler cirka 4x2 meter. Arbeidet i slike store formater er både utfordrende og tidkrevende, men også dypt tilfredsstillende. Jeg foretrekker å arbeide med en dempet fargepalett og humoristiske motiver, som en motvekt til de storslåtte formatene.

Solveig Bergene (f. 1985) er basert i Oslo og har sin kunstutdannelse fra Kunsthøgskolen i Bergen (Kunstakademiet – Master og Bachelor) samt National College of Art and Design i Dublin. Hun har avholdt flere soloutstillinger, blant annet ved Kunstbanken senter for samtidskunst og Sandnes Kunstforening. Hun har også deltatt i en rekke gruppeutstillinger, som Høstutstillingen og ved Kunsthall Trondheim.

Utstillingen er støttet av Billedkunstnernes Vederlagsfond

Foto: Bjarte Bjørkum

Marianne Morild

Ground View

Maleriene i Morilds utstilling "Ground View" tar utgangspunkt i spesifikke steder i naturen. Maleriene beskriver den levende verden som autonome vesener, og naturen som noe mer enn et bakteppe for menneskenes liv.

Maleriene leker med perspektiv og skala, og viser frem stjernemose og lav, de minste vekstene helt nede på bakken eller de som vokser på steder vi ikke ser.

Bildene fokuserer på spillet i sammenvevninger av vekster og forholdet mellom mønstrene som den levende verden organiserer seg i. Mose og lav er hardføre, saktevoksende liv, og en viktig del av naturens kretsløp. I denne utstillingen hentes inspirasjon både fra folklore og vitenskap, og menneskenes blikk blir stilt overfor en natur som ser tilbake.

Morilds arbeid er influert av bl. a. Merlin Sheldrakes bøker om sopp og lav, og ideer fra filosofene Bruno Latours og Luce Irigarays tekster, særlig Irigarays tanker om "shared worlds" og en søken mot et liv som er dypere forbundet med økologien.

Marianne Morild (f. 1972) er en norsk billedkunstner som er utdannet fra Chelsea College of Art (BA, 2003) og Central Saint Martin´s College of Art (MA, 2013) i London. Hun er nå bosatt i Bergen, og hennes arbeider har vært vist på bl.a Sogn og Fjordane Kunstmuseum (2023), Kunsthall 3,14 (2021), Centre Pompidou-Metz (2021) og Taipei Fine Art Museum (2020). Hennes arbeid er innkjøpt av bl. a. Bergen Kommune, Sogn og Fjordane Kunstmuseum.

Morild arbeider for tiden som veileder i maleri på Kunstakademiet i Bergen.