Åsil Bøthun
Villnistilstand (minnefragmenter)
25. september - 01. november 2026
«Sitter inne i veggen spiser revebjeller» (Endre Ruset)
En sammenstilling av botanikk, folklore og kunnskapshistorie.
Flere hundre revebjeller står spredt i små grupper utover hele utstillingsrommet. En plante som bærer på en grunnleggende dobbelthet, den er både gift og medisin, mystikk og vitenskap. Utstillingen undersøker ambivalensen, og hvordan den har formet kulturelle forestillinger og historiske kunnskapspraksiser. Hver blomst er dekket av et tynt vokslag som gjør overflaten matt og dempet. Bearbeidelsen dreier planten fra botanisk representasjon mot rituell materialitet, hvor blomstene viser seg frem og unndrar seg på samme tid. Vokslaget fungerer som en membran, et grensesjikt, som berører medisinske transformasjoner og folketroens forestillinger om et slør mellom det synlige og det usynlige, vern og fare. De nesten usynlige, spindelvevlignende trådene mellom plantene antyder disse skjøre forbindelsene. Plantene er omsluttet av røtter som griper tak i betonggulvet, holder dem fast til grunnflaten. Rotsystemene kan gi assosiasjoner til blodårer eller underjordiske nettverk og antyder relasjoner mellom kropp, natur og materie.
I europeisk folketradisjon var urtekunnskap ofte knyttet til kvinner som jordmødre, healere og andre som opererte utenfor patriarkalske normer – en kunnskap som ble både verdsatt og mistenkeliggjort. Samtidig som planter ble brukt til helbredelse, fødselshjelp og smertelindring, ble kunnskapsbærerne ofte utsatt for sosial kontroll, demonisering og anklager om hekseri. Utstillingen peker på hvordan forestillinger om hekser både reflekterte og formet samfunnets syn på kvinnelig autonomi, kroppslig kompetanse og uavhengighet. I et feministisk perspektiv fremstår revebjellen derfor ikke bare som en botanisk art, men som en inngang til en lengre historie om kunnskapens kjønnede vilkår. I historisk medisinsk praksis, slik de dokumenteres i svartebøker og folkeminnesamlinger, beskrives måter å høste, bearbeide og anvende planter på som utfordrer dagens skille mellom naturvitenskapelig og kulturell forståelse. I utstillingen fungerer denne kunnskapshistorien som et bakteppe for samtidige spørsmål om hvordan kunnskap produseres, legitimeres og videreføres.
Utstillingen belyser forholdet mellom materialitet og fortelling, og om hvordan kunst kan operere i grenselandet mellom naturhistorisk dokumentasjon, mytologisk overlevering og sanselig erfaring. Utstillingen er dermed en undersøkelse av hvordan naturens objekter kan fungere som filtre for kulturelle forestillinger, og hvordan historisk kunnskap kan aktualiseres gjennom estetisk transformasjon. Den etablerer et rom der spørsmål om virkning, fare, ritual, autonomi og sansning ikke gir entydige svar, men synliggjør kompleksitet og ambivalens.
Den andre delen av utstillingen er gjengivelser av kommersielt produserte tapetfragmenter i gouache på papir. Verkene påpeker hvordan fare i form av forgiftning, har vært innlemmet i hjemmets interiør. Fragmentene er reproduksjoner av arsenikkholdige tapeter fra 1800-tallet og opptrer som spor av historiske interiører der naturens former er estetisk og ideologisk bearbeidet. Mange av periodens populære blomstermønstre inneholdt arsenikkbaserte pigmenter, og vitner om en historisk sammenfletting av dekorasjon, giftighet og dagligliv. På samme måte som revebjellen rommer potensialet for både helbredelse og skade, fremstår tapetfragmentene som vitnesbyrd om hvordan det vakre og det farlige ofte har vært uløselig knyttet sammen.
Den feministiske dimensjonen understrekes ytterligere gjennom hjemmet som historisk arena for omsorgsarbeid, kunnskapsoverføring og eksponering for skjulte former for risiko. Tapetfragmentene fremstår som arkeologiske rester av en kulturell orden der naturen ble temmet og omskapt til ornament. Slik etableres forbindelser mellom botanisk materiale og historiske interiører, mellom levende organismer og dekorative representasjoner. Fragmentene fungerer ikke som illustrasjoner av historien, men som konkrete levninger fra en kunnskapskultur der grensene mellom medisin, gift, estetikk og vitenskap var mindre tydelige enn i dag. Der revebjellen peker mot kroppens møte med naturens kjemi, peker arsenikktapetene mot hjemmets rolle som arena for de samme tvetydige forbindelsene mellom omsorg, kontroll og risiko.
Åsil Bøthun arbeider med skulptur, tegning, maleri og installasjon, med særlig interesse for hvordan skjøre materialer som papp og papir kan danne grunnlag for tredimensjonale uttrykk. Gjennom sin kunstneriske praksis undersøker hun spørsmål knyttet til kopiering, reproduksjon og sporbarhet, og hvordan verdihierarkier etableres, opprettholdes og utfordres gjennom hverdagslige objekter. Arbeidene hennes utforsker kollektive forestillinger om nær historie og hvordan materielle spor kan aktivere refleksjoner omkring kultur, identitet og erindring. Gjennom transformasjon og gjentakelse synliggjør hun forbindelser mellom det personlige og det samfunnsmessige, og mellom objektets materielle form og dets symbolske betydning.
Åsil Bøthun er professor og dekan ved Fakultet for Kunst, musikk og design, Universitetet i Bergen. Hun er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo, og har hatt en lang rekke utstillinger nasjonalt og internasjonalt. Hun er innkjøpt til samlingene i Nasjonalmuseet, KODE og Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, mottaker av en rekke stipender og utmerkelser, eksempelvis Høstutstillingens pris i 2013.
Utstillingen er støttet av Bergen kommune, Norsk kulturråd, Billedkunstnernes vederlagsfond og Universitetet i Bergen.
