Jeremy Welsh

6 Songs, ABOT, I.O.D.

Kollasj i ulike formater har vært en kunstnerisk metode jeg har tatt i bruk helt siden jeg begynte på kunstskole i England i 1972. Papirkollasj, fotomontasje, videokunst, digitalbilder, performance, lydkunst og installasjoner har vært mediene jeg har jobbet innenfor, og prosedyren med å klippe, lime og sette sammen har vært en rød tråd gjennom min kunstneriske karriere. Mange av prosessene vi bruker i dag innenfor digitalmedier kan ses som forlengelser av kollasjteknikker. Klipp og lim i Word eller Photoshop, for eksempel, kan spores tilbake både til billedkunstnere som Picasso, Braque, Schwitters, Ernst, og til cut-up metodene utviklet i bøkene til William Burroughs.

Utstillingen på Kunstgarasjen omfatter nye og gamle arbeider, med en tidsramme fra 1984 til 2024. Videoen «IOD» fra 1984 er et tidlig eksperiment med redigering, miksing og manipulering av elektroniske bilder, kombinert med et lydspor bygget opp av mange lag. «ABOT (a box of time)» er en serie på 52 kollasjer laget under Covid-pandemien i 2020 - 2021. Etter mange år hvor jeg hovedsakelig jobbet med store video-og lyd-installasjoner på museer, gallerier og festivaler, ble det å jobbe i en intim skala med enkle materialer en måte å opprettholde en skapende prosess under utfordrende karanteneforhold. Prosessen ble samtidig en form for visuell meditasjon og en personlig undersøkelse av et visuelt språk som har ligget i min praksis over lengre tid. Det tredje verket i utstillingen, «6 Songs», er også kollasjbasert og eksisterer både som digitalgrafiske bilder og som ‘visual scores’ (partiturer). Intensjonen er at musikere vil ha mulighet til å tolke kollasjene på sine egne premisser og skape tilhørende lydverk.

Det som er sentralt for meg i metodene jeg bruker er måten de sammensatte fragmentene går i dialog med hverandre og skaper nye meninger og muligheter. Jeg er opptatt av krysninger, friksjoner og vibrasjoner som oppstår i møtet mellom elementene. Max Ernst, en av de fremste eksponenter av kollasj i tidlig 20. århundre skal ha sagt “... det er ikke lim som skaper kollasjene.” I hans bok «Une semaine de bonté» ser vi hvordan han bruker kollasj til å hente ut nye fortellinger fra materialene han setter sammen.

Teknologiene jeg jobber med daglig - digitalkamera, iPad, datamaskin, lydopptaker, har til felles at de er brukt til å samle inn råstoff som omgjøres via redigering og prosessering. Overgangen fra analogt til digitalt, eller omvendt, er en måte å forholde seg til et visuelt språk som eksisterer både fysisk, materielt, og samtidig virtuelt. Kollasj er ikke bare oppklipt papir limt sammen - det er en metode som fungerer i to, tre og fire dimensjoner!

Jeremy Welsh (født 1954 i Storbritannia) er billedkunstner utdannet ved Trent Polytechnic School of Art & Design (Nottingham Trent University), Dept. Fine Art (1974 – 1977) og Goldsmiths College, University of London, Dept. Fine Art (1980 – 1982). Welsh har arbeidet som MA koordinator ved Kunsthøgskolen i Bergen (2001-2013) og førsteamanuensis og professor ved Kunstakademiet i Trondheim (1990-2001 og 2014-2020). Han har vært aktiv som kunstner siden 1977 og har deltatt i mange utstillinger og festivaler internasjonalt. Hans arbeid er innkjøpt av bl.a. Museet for Samtidskunst, Norsk Kulturråd og Trondheim Kunstmuseum. Han har gjennomført flere offentlige kunstutsmykninger. I senere år har han ofte samarbeidet med samtidsmusikere, komponister og lydkunstnere, deriblant lydkunstneren Trond Lossius.

Tom Kosmo

ORGANIC INTELLIGENCE

Utstillingens tittel utgjøres tilsynelatende av negasjonen til samtidens nyeste teknologiske fremstøt; kunstig intelligens. Den gjør et poeng av behovet for å identifisere noe som skapt av et menneske i en tid dominert av masseproduksjon, automasjon og snakkende maskiner. Tittelen er ikke valgt ut fra sin tydelige deltagelse i samtidens trender, men ut fra sin iboende mangetydighet.

Under den overfladiske forståelsen åpner begrepet opp for en assosiativ utforskning av det organiske i bildespråk og kreativ prosess. Ulike måter å representere det organiske på spilles ut mot hverandre: klassisk anatomisk figurasjon, abstrakte former som får vokse tilfeldig frem og ikke minst materialenes egne organiske uttrykk. På ett plan er utstillingskonseptet en mulighet for Kosmo å meske seg i sine favorittmotiv: slyngende tentakler, krokete greiner og sammenviklede stilker. På et annet plan speiler billedspråket vårt behov for å oppleve naturen på trygg avstand, for å kategorisere dens bestanddeler, for å bekjempe dens brutalitet og domestisere dens organismer. I enda en assosiativ forgreining har kreativitet i seg selv en iboende organisk karakter, den henter næring fra det underjordiske, fra forråtnelse og sollys. Den springer vilt frem over alt der det er livsbetingelser; som en plante.

Kosmos visuelle univers rommer motsetningsforholdet mellom det analyserende intellektet på den ene siden, og en assosiativ og viltvoksende fantasi på den andre. Et figurativt og stilisert formspråk som bærer i seg en urovekkende forestillingsevne og mørk humor. Bruken av visuelle konvensjoner og håndverkstradisjoner brytes mot en uvilje mot å holde seg innenfor rammene av ett medium. Utstillingen beveger seg fra store veggtegninger til treskulpturer, ulike grafiske teknikker og malerier, men fremstår samtidig som en helhet.

Tom S. Kosmo (f. 1975) er oppvokst på Fauske i Nordland. Han bor og arbeider i Bergen, og har sin utdannelse fra Kunsthøgskolen i Bergen (2003-05). Han har stilt ut ved blant andre Norske Grafikere, Entree, KHÅK Kunsthall, Kunsthuset Kabuso, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Nordnorsk Kunstmuseum. Arbeidene hans er kjøpt inn av blant andre KODE, Nordnorsk Kunstmuseum, Kunsthøgskolen i Bergen, Oslo Kommunes Kunstsamling, Norsk Kritikerlag, Hordaland Fylkeskommune, Grieg Foundation og Høgskolen i Bergen.

Utstillingen er støttet av Bergen Kommune.

Bildet: Tom Kosmo, “Too many people”, etsning, 2024.

Lorie Ballage

RIPPLES RITUALS

“I entered this intimacy by locking myself in. This simple gesture always felt like entering a new dimension, leaving all stories behind - by the simple act of twisting this lock. The window was kept open, letting in a gentle breeze whispering onto my neck. The rug tickles my toes, but I know that out of this safe island, a cold tiled floor awaits my gravity center. .I grabbed my toothbrush, and with a thoughtless gesture, applied the paste onto a forest of little hairs. My hand, my arm, my mouth, in fact my entire body knows what to do. It acts its usual choreography, and while my body parts converse with each other, the reflection of my funny faces through the mirror dissolves. Sovereign thoughts carrying me adrift. Anywhere but here. From now. For now. And by the time I slipped back into the present, water was already cascading through the siphon, taking with its flow all my wanders away. Towel kissing my lips, fingertips ready to unlock the door, I am ready to forget, and I know that soon, I'll wonder if I already brushed my teeth.”  ( Poem by Lorie Ballage, written for RIPPLES RITUALS exhibition).

Slik skriver Lorie Ballage om opplevelsen av et lite, hverdagslig renselsesritual som å pusse tennene. I hvirvlene fra en reise rundt det umuliges kunst, er Lorie Ballages verk en dedikasjon til tragedien som den store ideologiske fortellingen. Ballage lager keramiske objekter og installasjoner. Hennes arbeid kan beskrives som flytende utopier, som representerer muligheten for lengsler og feilskjær, spenninger som oppstår fra ukontrollerbare hendelser og usikkerhet. Å overgi seg til det ukjente har en innebygget aura av motstand, som huser våre fantasier, nyanser og feil, alt det som gjør oss til enkeltmennesker.

Lorie Ballage (b.1994, Frankrike) har en BFA fra The Art Academy of Dundee, Skottland, og Master of Fine Art fra Kunstakademiet i Bergen (KMD). Hun bor og arbeider i Bergen, Norge.
Utstillingen er støttet av Bergen Kommune og Kulturdirektoratet.

Utstilling i midterste sal.

Foto: Duo Lumir.

VELKOMMEN!

Daniel Vincent Hansen

A Perfect Flower

Daniel Vincent Hansen leker med ny tekologi for å fortelle historier i sine arbeider. De resulterende kunstverkene blander allegorier og fakta i anakronistiske tekster og manipulerte bilder, med intensjon om å destabilisere våre blikk. Med et fokus på steder som er for overveldende til at historiene kan romme dem, ønsker han å åpne opp nye måter å forstå disse stedene og de levende vesnene som bor der.

Utstillingen A Perfect Flower  består av en serie fotografier, et lydverk og en bok som besøkende kan ta med seg hjem. Boken inneholder alle fotografiene i serien, sammen med en historie.

Arbeidene skildrer en fabulerende historie som finner sted en gang i fremtiden, hvor alle mennesker er forsvunnet. Historiens forteller er istedet en skog som har vokst utover hele planeten. De sammenvevde plantene i skogen har begynt å reflektere over situasjonen, og har også samlet sin egen historiefortelling som ser tilbake på de mange utfordringene de engang sto overfor, men som også ser framover mot å finne nye måter å vokse på.

Daniel Vincent Hansen har brukt infrarøde kamera til å ta disse bildene, og siden planter og blomster reflekterer nesten alt infrarødt lys, ser de nesten fullstendig hvite ut i disse fotoene. Hansen valgte denne teknologien fordi den har denne underlige kvaliteten - å se gjennom disse kameraene er som å se inn i en annen verden, en som ligner vår men som ikke er helt lik. Kanskje kan disse bildene gi oss en ny fortelling om plantenes liv, hvor en av de tingene som fanger vår oppmerksomhet er fjernet, og gir dem et nytt rom av stillhet og ro.

Daniel Vincent Hansen (b. 1991, Gøteborg) bor og arbeider i Trondheim. Han har sin Master i Fine Art fra Kunsthøgskolen i Oslo 2017, og har siden vist sine arbeider ved bl.a. Babel Visningsrom og Fotogalleriet i Norge, Artothek & Bildersaal i Tyskland, og Riga Photography Biennial.

Denne utstillingen er støttet av Norsk Fotografisk Fond, Billedkunstnernes Vederlagsfond, Kulturdirektoratet, Trondheim Kommune, Partille Kommun, og Kunstsentrene i Norge.

19 oktober til 5 november 2023 skal Kunstgarasjen ha et samarbeid med Regional centre for child and adolescent mental health and child welfare West (RKBU Vest), NORCE.

Samarbeidet går ut på at Kunstgarasjen skal vise og formidle en utstilling fra forskningsprosjektet Kreativ sammen. I prosjektet har 17 unge voksne med bakgrunn som enslige mindreårige flyktninger jobbet sammen i kreative workshops i Bergen, over en periode på to år. En kunstner har ledet workshopene hvor deltakerne formidlet personlige historier gjennom collage. Bildene forteller sterke historier fra barndommen i hjemlandet, til flukten, og videre til å skape et nettverk og meningsfylt liv i Norge, samt ønsker og håp for fremtiden. Noen av flyktningene skriver også tekster knyttet til de bildene.

Forskningsprosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom flyktninger og forskere i Norge, Finland og Skottland, der forskerne utforsker hva som bidrar til at unge flyktninger opplever livskvalitet og trivsel, til tross for utfordringene de møter.

Et av målene med utstillingen er å bidra til at unge flyktningers talenter, stemmer og bidrag til det norske samfunnet representeres.

Utstillingen viser kreative arbeider (collagene) laget av unge voksne som kom som enslige mindreårige flyktninger til Norge, Skottland og Finland. Den gir et innblikk i hva som gjør at unge mennesker trives og skaper gode liv for seg selv og andre, til tross for utfordringer de møter på veien.

Collagene er laget som del av det internasjonale forskningsprosjektet Drawing Together – Kreativ sammen på norsk. Deltakerne jobbet sammen i grupper og laget tre collager hver. Gjennom utstillingen illustreres deres ulike erfaringer fra hverdagen i dag, minner fra barndommen og drømmer de har for fremtiden. Vi stiller også ut små filmsnutter og fotografier som illustrerer hvordan vi jobbet sammen og hva vi lærte. Målet er å formidle erfaringene til unge med flyktningbakgrunn til et bredt publikum, både utfordringene de møter og hva de bidrar med til samfunnene de blir en del av. Publikum inviteres til å reflektere rundt hva utstillingen kan lære oss om hvordan lokalmiljø og institusjoner kan bidra til trivsel og velferd for alle.

Vi inviterer til flere arrangementer i utstillingsperioden, i samarbeid mellom NORCE forskningssenter, Høgskolen på Vestlandet, Kunstgarasjen og RAFTO- stiftelsen. RAFTO gjennomfører en pilot av et undervisningsopplegg om migrasjon og menneskerettigheter for elever på ungdomsskole og videregående skole.

Prosjektets nettside: https://www.drawingtogetherproject.org/

I utstillingsperioden gjennomføres årets TV aksjon (22.oktober) for Redd Barnas arbeid for å hjelpe krigsrammede barn i Norge og i verden.

Christine Hoem er kurator av utstillingen.

Kontaktperson presse: Forsker Marte Knag Fylkesnes (NORCE) og kommunikasjonsrådgiver Christina Hauge (NORCE)

Utstillingen er støttet av NORDFORSK, Grieg stiftelsen, Bergen kommune og SR-bank.

Carl Martin Hansen: Dreaming in the city

6. oktober - 15.oktober 2023

I Black Box viser Carl Martin Hansen en serie tegninger/ akvareller Dreaming in the city utført under et opphold i Brooklyn, New York i 2022. De er inspirert av inntrykk og opplevelser fra bymiljøet, samtidig har også musikalske impulser vært et viktig element.

Serien av tegninger/ akvareller «Dreaming in the city» er utført under et opphold i Brooklyn, New York i 2022, hvor jeg har vært opptatt av inntrykk og opplevelser fra bymiljøet. Samtidig har inspirasjon fra musikalske impulser vært et viktig element.

I mitt arbeid med tegning jobber jeg i lange serier i en intuitiv prosess, ofte i forbindelse med reiser. Jeg arbeider hovedsakelig med fargeblyant og akvarell. I den seneste tiden har jeg vært opptatt av et mer direkte uttrykk med inspirasjon fra omgivelsene mine.

Som kunstner jobber jeg med både tegning, maleri og skulptur. Forholdet til musikk er viktig for meg, samtidig som landskapet har vært en gjennomgående tråd gjennom arbeidet mitt. Mine nyeste arbeider har mange forbindelser og assosiasjoner til kroppslige former, samtidig som betrakteren overlates til sin egen opplevelse og tolkning.

De figurative elementene har i den siste tiden blitt viktigere for meg. Jeg har i en lengere periode vært opptatt av ansiktet eller masken som en form i både 2- og 3- dimensjonale arbeider. Jeg jobber i forskjellige materialer og uttrykksformer men ofte omkring samme tema.

Carl Martin Hansen, september 2023.

Utstillingen er støttet av Bildende Kunstneres Hjelpefond.

Lisa Him-Jensen

Please, Control

Jeg har skrevet to tekster til utstillingen min, en kort og en lang. Man kan lese den ene eller den andre, eller begge, eller ingen.

Kort tekst

Til Please, Control har jeg arbeidet parallelt med et tidsbasert medium: video – og tidkrevende medier, der tiden er lukket inne i utførelsen: broderi, boktrykk, maleri. Ulike medier jeg behersker i ulik grad. Utstillingen er en kollasj av uttrykk, teknikker, flaks, feiltrinn. Den handler om tid, om gjentakelser, gjentakelsestvang, om grenser, grensers oppløsning. En gjennomgående metode har vært å lage nye arbeider med utgangspunkt i tidligere arbeider. Jeg har blant annet kopiert gamle verk, og gått tilbake til steder jeg en gang brukte som motiver, nå en type åsteder, og bearbeidet disse på nytt.

Lang tekst

Steder hvor et menneske har vært svært lykkelig eller ulykkelig står frem i bevisstheten som forelskelser. De skimrer, flimrer. Om hun faktisk vender tilbake til disse stedene mange år senere, er de stumme, lukkede, kanskje finnes de ikke lenger. Et utested har skiftet eier og navn, en bygning er totalrenovert, er dekket av ny graffiti, en hel blokk er revet. Et hus er kanskje seg selv likt, og likevel fremmed. Det er ikke nødvendigvis noe spesielt med disse stedene (på samme måte som det ikke må være noe spesielt med objektet for en forelskelse) – det er bare rom hun har oppholdt seg i, og der befunnet seg i en viss tilstand.

Sommeren 2003 klatret jeg opp på et loft og malte det jeg så der. Jeg var ikke kunstner. Det var godt å forholde seg til noe konkret og ytre, tror jeg, fordi mye fremsto bløtt og utflytende da. I det bløte, utflytende var en ubestemt trussel. Jeg malte bildene mine innenfor en modernistisk, ekspresjonistisk tradisjon uten å tenke så mye over den saken. På slutten av sommeren stilte jeg ut maleriene i låven på nabotomten. Låven brant ned i 2013.

Alle et menneskes årstall er pakket tett inni henne. Der ligger de og skjelver geléaktig. De er adskilt, men de trykker mot hverandre. Noen ganger i livet skjer det at årstall springer lekk, og det ene blør inn i det andre, galskapen fra en tid renner inn i en annen.

De siste utstillingene mine har kretset rundt speilbilder, repetisjoner. Arbeidene i Please, Control er også en type gjentakelser, på en måte som ikke er direkte synlig i selve arbeidene, man må bli fortalt det av meg, her, i denne teksten. De første arbeidene i utstillingen kom til som en imitasjon. Mitt forhold til maleri er ømt og uavklart ­– når jeg begynner et nytt maleriprosjekt må jeg finne ut av hvordan det skal gå til, igjen og igjen. Denne gangen prøvde jeg å finne frem til en måte å male på gjennom å gå tilbake i tid. Jeg imitere handlingene fra 20 år tilbake, da jeg malte på loftet. Jeg laget nye versjoner av disse maleriene, brukte den samme tykke malingen, de samme hektiske penselstrøkene. Jeg registrerte at etterlignet villskap ikke er villskap. Men jeg ble dratt videre, den første tanken ekspanderte, og jeg søkte meg til rom som hørte til andre tider og andre tilstander. Man lager seg rammer for å leve, og så revolterer man mot dem. Man lager seg rammer for å lage en utstilling, og så overskrider man dem. En annen type malerier kom til. Jeg vendte også tilbake til loftet for å se det som det er i dag. I det ytre var det identisk med seg selv. Av disse inntrykkene laget jeg nye verk, som igjen ble annerledes enn imitasjonsmaleriene.

Alle maleriene i utstillingen er laget med oljemaling og eggoljetempera. Jeg liker å føre disse beslektede, men forskjellige materialene sammen, liker å se dem forestille noe annet enn seg selv, liker å se dem være seg selv: være flater, materiale. Oljemalingen er fett glinsende, tyktflytende, smidig; eggoljetemperaen er løs, renner, har et matt skinn. Sammen danner maleriene en kollasj, der enkeltverk, tider og uttrykk får sameksistere, som tider og uttrykk sameksisterer i et menneske. I meg for eksempel. Samtidig – i maleriene er det som om motivene løsner fra seg selv, blir nye rom, nye bygninger, som bare eksisterer der, i de malte flatene. Handlinger som fant sted i disse rommene, fant aldri sted.

Parallelt med arbeidet med de nye og nygamle maleriene, har jeg overført utdrag fra notatbøkene mine til broderi. Tekster jeg en gang tenkte frem og skriblet ned i febrilsk aktivitet på noen minutter, sekunder, trer frem i løpet av mange timer, dager, måneder. Med nål og tråd har jeg kopiert slurv, skrivefeil, overstrykninger, dårlige dikt. I arbeidet har jeg oppdaget at om man langsomt gjentar en feil, så blir det rett. Et dårlig dikt vil fortsatt være dårlig også som broderi, men får en sanselighet og struktur, som er god. Og jeg har blitt bevisst på at brodert skrift har en bakside, altså den siden der trådene blir festet og som egentlig ikke skal synes. At skrift har en bakside er noe jeg har mistenkt lenge. I baksideskriften står kanskje akkurat det jeg prøvde, og mislyktes med å uttrykke i det dårlige diktet på rettsiden. Ubevisst, i skyggen av den repetitive syingen har det riktige diktet vokst frem: diktets vrangside. Men dette eventuelt riktige diktet er skrevet på et annet språk, i et annet og uleselig skriftsystem.

Som med maleri, er broderiets tid pakket inn i selve broderiet. Når man ser det kan man forstå at det har tatt tid, men man kan ikke se tiden. Jeg har villet vise tiden frem. I en uke filmet jeg prosessen med å brodere et av verkene i utstillingen. Opptaket har blitt et eget verk, som varer like lenge som prosessen. Kombinasjonen tekst og tid er til stede også i boken Please, Control, som jeg har skrevet, satt, trykt og bundet. I boktrykk blir en tekst satt type for type – blybokstav for blybokstav – før den blir trykt, og til slutt sydd sammen. De fysiske forutsetningene for mediet er med på å forme selve teksten. For eksempel hvor mange bokstaver og skilletegn man har til rådighet. Flere av diktene ble skrevet samtidig som jeg satte dem, og er en type skisser. De er på vei et sted, et bestemt sted som ikke er identifisert.

Navnet på boken og utstillingen har fulgt meg som arbeidstittel i et par år. Grunnene til dette har vekslet. De to ordene er begynnelsen på en setning som jeg har lagt min elsk på. Det er en ond setning, som prøver å betvinge menneskets natur. Til tross for det er den også skjønn og innsiktsfull. Men jeg liker de to ordene alene, med kommategnet mellom seg, og jeg tror at det er riktig at utstillingens tittel er en slags bønn, som rommer sin egen kollaps.

Lisa Him-Jensen er billedkunstner og forfatter, to praksiser som fletter i hverandre. Kunstpraksisen hennes er bevegelig, men har sine røtter i tegning, maleri, kollasj, tekst. Hun debuterte litterært i 2018 med diktsamlingen Den sanne horisonten. I 2022 ble diktsamlingen Sifonofor, gitt ut. I utstillinger arbeider Him-Jensen etter en kollasjlignende metode, der hun sidestiller ulikeartede elementer, sidestiller tekst og visuelle elementer. Hun er interessert i materialers ulike tempo og taktilitet, i språkets muligheter og begrensninger, i selve tekstens taktilitet. Hun er interessert i hvordan behov og begjær trekker mennesket i ulike retninger.

Nettside: lisahimjensen.com

instagram.com/lisahimjensen

Utstillingen er støttet av Bergen Kommune, Norsk Kulturråd og Billedkunstnernes Vederlagsfond.