«Å male landskap har alltid fått meg til å undre meg over meningen med livet. Der er noe kontemplativt ved selve det å male et landskap. Å reprodusere et bilde bringer en ufravikelig tilbake til minner knyttet til det bildet, og får en til å reflektere over selve ideen om tilblivelse. Mange malere har erfart at å male noe, ofte er det samme som å forstå det objektet. Å male et fjell er å forstå fjellet. Å male krever at man kan ta noen snarveier. Triks og illusjoner. Hemmeligheten bak disse snarveiene er en dyp kunnskap om ruten. Bare da, når man har forstått hvordan dalene møter steinete nuter, hvordan bratte topper faller ned mot runde heier, hvordan vannet renner fra stein til stein mot en elv… bare da kan man ta noen snarveier. Og det er da man forstår at man selv har vært en tektonisk kraft som har presset opp landmasser og formet dem til topper gjennom tyngdekraft, naturkrefter og tid.»

«Pilegrimsferder, mytologi og hellige steder har alltid vært en del av tankegodset bak mitt arbeid. Guder og demoner nedkjemper hverandre og gjenoppstår i hverandre etter blodbadet. I gresk mytologi dreper Atalanta et fryktelig villsvin, som er sendt av Artemis for å ødelegge Calydonia. Drapet utløser en fryktelig krig hvor alle står mot alle, og frembringer en demon i ørneskikkelse. Ørnen spiser Prometheus´ innvoller, for alltid. Prometheus har brakt menneskene sivilisasjonen, gjennom å frembringe ild, og blir derfor underlagt en uendelig straff fra gudene. Slik inngår guder og mennesker i et evig kretsløp av død og skapelse. Mens du setter fot etter fot mot det lovede landet, på andre siden av fjellet, går sivilisasjoner under og gjenoppstår. Plutselig er du ikke alene på stien. Vi er tusener nå. Vi fyller opp hver tomme. Vi faller, og danner nye stier. Noen av oss når ikke fram. Men utsikten her oppefra er fantastisk.»